Nytt år med sjokkerende forsovelser

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/01/fasttelefon.jpg

Vi er bare noen få dager inn i det nye året. Av en eller annen grunn føles alltid starten på et nytt år som viktig. Alt som skjer disse første ukene er på et vis grunnlaget for resten av året. Nå er vi bare på dag 4, og jeg kan uten tvil si at det aller største sjokket i hele år for min del er at jeg forsov meg!
Jeg som aldri forsover meg og helst ankommer en halvtime før tiden uansett hva jeg skal på forsov meg altså med hele 1 time og 30 min på årets andre dag. Det er jo uhørt rett og slett! Jeg våknet av plogen og fikk totalt panikk, det føltes omtrent som om livet passerte i revy og jeg rakk å tenke gjennom minst hundre ting omtrent samtidig som jeg tok en telefon for å innrømme at jeg nettopp hadde våknet og at jeg nok ikke ville være på utlovd sted, hele 3 mil unna, om eeehhh, skal vi se, ja 5 min var det ja. Nei, helt klart, kan garantere at jeg ikke er 3 mil unna om 5 min ja.
Etter at sjokket hadde lagt seg noe og jeg både hadde fått meg en dusj, frokost og en kopp te satset jeg på at en forsovelse i løpet av 43 år kanskje er innafor? Men det får bli med den ene gangen, jeg er fremdeles litt usikker på om jeg er over traumet. Hele imaget mitt som en meget presis person er jo nå nesten i ruiner føler jeg.

I tillegg kan jeg rapportere at mine foreldre går inn i det nye året helt uten fasttelefon! Dette er spennende greier, huset deres var bygdas telefonsentral før i tiden, så det å kvitte seg med hustelefonen har ligget langt inne. Med den forsvinner også et av de siste telefonnumrene i bruk som jeg kan utenat.
Hvis jeg mister mobilen min, er strandet er sted uten tilgang på internett, og må ringe etter hjelp (men telefonkiosker finnes vel ikke lengre, med unntak fra i fengsel?) kan jeg kun to telefonnummer utenat. I så tilfelle har jeg nå kun valget mellom å ringe til fasttelefonen til min tante Vigdis eller til mobilen til eks-samboeren min i England, han er forøvrig strafferettsadvokat, så hvis jeg virkelig skulle befinne meg ved en telefonkiosk bør jeg sikkert velge eksen.

Ellers er det litt spenning knyttet til om mine kjære foreldre nå greier å ha mobilene sine slik plassert at de faktisk hører når noen prøver å ta kontakt. Utsagn av typen «jeg hørte ikke mobilen fordi kjøkkenvifta gikk, du skulle ha ringt på hustelefonen i stedet» er nemlig ganske vanlige. Det hjelper ikke at dette er et mobilt apparat hvis det ikke flyttes inn på f.eks kjøkkenet ved behov.

Helt 2018 har jeg dog ikke blitt enda da. TV-en min har jeg nemlig arvet fra min gammelonkel, og jeg må nok innrømme at det begynner å bli noen år siden han gikk bort. Dette berømmelige tv-apparatet er faktisk ikke av typen flatskjerm en gang. Noe Frøyapus forøvrig synes er ganske fint, for det er plass til en katt oppå den, og der er det jo varmt må vite. I tillegg er jeg fremdeles den stolte innehaver av en VHS-spiller. Og ingen av delene skal ut av hus så lenge de fungerer, så det så…