Forrige uke var jeg og min venninne Stine hos optiker for første gang. Det høres kanskje ikke umiddelbart direkte spennende ut for alle, men dette var faktisk en dag vi hadde gledet oss veldig til!
Jeg har for lengst oppdaget at jeg ikke ser godt nok når jeg kjører bil i mørket. Da vi hadde en puslespillkveld i romjula oppdaget både Stine og jeg at vi trengte mer lys enn tidligere. Siden mange av våre jevnaldrende har begynt med lesebriller fant vi ut at det nok var på tide å ta en synstest. Man kan naturligvis ikke dra til optiker for første gang uten støttekontakt må vite, Stine tok jobben som booking-ansvarlig og sørget for at vi fikk time sammen.
På bilturen dit var vi allerede ivrige og spente, humøret var på topp, det føltes som vi skulle på en seriøst spennende ekspedisjon! Vi skravla og lo i et kjør.
Vi var begge helt overbevist om at vi trengte briller, spenningen gikk mer ut på hvor dårlig synet egentlig hadde blitt? Det ble veldig mye latter da jeg ikke greide lese hva som stod på et firmaskilt der vi parkerte, selv om jeg prøvde å forsvare meg med at problemet i dette tilfellet var at skiltet ikke var særlig lesevennlig med tynne snirklete bokstaver og masse kruseduller.
Nå er Orkanger bare 5 ½ mil unna, men siden vi ikke drar på slike byturer så ofte måtte vi naturligvis gjøre mest mulig ut av dagen.
Vi hadde litt god tid ved ankomst og ruslet innom noen butikker, hos Enklere Liv studerte vi forstørrelsesglass-lamper og andre praktiske hjelpemidler vi sikkert ville få bruk for snart. Vi er begge noen skikkelige frossenpinner så vi brukte også litt tid på å se på utvalget av elektriske varmeplagg, – som elektrisk varmevest, – fotvarmer og varmecape.
Stine hadde time først, og en av de ansatte foreslo at jeg bare kunne begynne å se på innfatninger mens jeg ventet, det takket jeg høflig nei til. Jeg kunne jo ikke bare begynne å velge meg innfatninger slik helt alene, det skulle tatt seg ut! Her skulle alt gjøres i team, så det fikk vente til etterpå.
Stine kom etterhvert leende ut, men hun nektet å røpe sine resultater, optikeren hadde også fått munnkurv.
Da jeg nervøs ble geleidet inn for min test og han pekte og sa
«Sett deg i den store stolen der»
utbrøt jeg umiddelbart «Den ser jo litt triveligere ut enn gynekologstolen om ikke annet!»
«Kundene mine er som oftest litt mer påkledd i hvert fall!» fikk jeg til svar.
Ikke alle deler av testen var like enkel, men jeg likte bildene med kontraster i rødt og grønt, det er jo fine farger må vite. Veldig glad de ikke har begynt med pastellfarger i optikeryrket.
Det ble mange rare kommentarer, mye latter og en del fotografering, for en stor dag som dette måtte jo dokumenteres! Jeg har nå også bilder fra innsiden av øyet mitt, noe man ikke får sett hver dag.
Timen min ble avsluttet med at optikeren konkluderte med at det nok var alt for gode gener i Rindal, for skulle han bare ha slike kunder som oss ble det ikke mye penger å tjene.
Da jeg endelig ble sluppet ut og vi fikk sammenlignet resultatene våre viste det seg at jeg er bittelitt nærsynt, og Stine bittelitt langsynt, men det er altså så lite at ingen av oss fikk briller!
Også vi som hadde gledet oss til å få velge innfatninger.
Synet vårt er altså nesten perfekt, det er bare dette med mørkesynet da. Jeg fikk forklart at 40-åringer trenger fire ganger så mye lys som en 20-åring for å lese en bok. Også i trafikken trenger en person i 40-årene mye mer lys for å se godt, sammenlignet med en 20-åring. 40-åringer har visstnok mørkesyn som ligger nærmere 70-åringer! Jeg velger å vinkle dette så positivt som mulig, for det må vel bety at mørkesynet mitt ikke blir så mye verre enn nå før etter at jeg har passert 70?
Etter å ha fått dette med mørkesyn og alder nøye forklart bør jeg vel egentlig legge meg langflat og beklage ydmykt at jeg var vanskelig og sta og nektet mine foreldre å innstallere solcellepanel på hytta vår i mange år. Mamma prøvde å forklare at hun trengte mer lys for å lese, mens jeg hardnakket hevdet at det burde holde med noen ekstra stearinlys på bordet. Opphavet fikk viljen sin til slutt, og da furtet jeg en stund.
Så her kommer det: UNNSKYLD MAMMA!! NÅ forstår jeg!
Vi avsluttet dermed den spennende dagen vår akk så mye rikere enn vi hadde forventet oss. For vi hadde jo lagt av penger til disse brillene vi ikke trengte.
Heldigvis må man jo også ha mat, så vi fikk da brukt litt penger på en bedre middag og litt dessert når vi først var på langtur!
Forøvrig lovet optikeren oss nok en fellestime for ny synstest om 2 år, jeg gleder meg nesten litt allerede!
