Av og til skulle jeg ønske at jeg tok meg tid til å tenke gjennom prosjekt før jeg kaster meg uti dem. Jeg er en evig optimist og har en tendens til å bli overentusiastisk og en liten dose hyperaktiv når jeg får en god ide.
Så entusiastisk at jeg ikke har tid til å tenke over det som kan komme av komplikasjoner, forviklinger og ekstra arbeid.
Hvis noen så mye som prøver å ymte frempå om; – skal du virkelig det? Dette høres litt komplisert ut?
Vel da fnyser jeg av dem samtidig som jeg overlykkelig kaster meg ut i en lengre utgreiing om hvor spennende, artig og kult dette kommer til å bli.
Der og da evner jeg kun å se målet, uten noen som helst tanke for veien dit og hva som kan skje underveis. Hvis noe går galt kan jeg jo løse det underveis tenker optimisten Inga.
I fjor sommer hadde jeg en gjestekunstner som kom helt fra Sør-Afrika for å ha kunstutstilling sammen med meg. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg rota meg oppi da jeg fikk ideen.
Det ble enormt mye papirarbeid og komplikasjoner med visumsøknad, frakt og fortolling av over 70 bilder helt fra Sør-Afrika til Norge. Det verste var nok likevel den ekstra stressfaktoren det var for meg å kommunisere med et så ueffektivt system som har der nede. Det tok litt tid før jeg innså at de offentlige etatene i Sør-Afrika mente det gikk i rasende tempo hvis de brukte 3-4 uker før de svarte på en e-post.
Flybilletten til kunstneren kunne ikke kjøpes før visumsøknaden hadde gått gjennom. Det hjalp ikke at utstillingskontrakten var signert 1 år tidligere. Innen alle papirene var på plass var det bare uker igjen til utstillingsåpning. Da hadde også flyprisene mer enn doblet seg.
De siste dagene før åpningen husker jeg godt at jeg erklærte at NESTE år skal jeg gjøre det enkelt. Da skal jeg finne en lokal kunstner, noen som kan kjøre bildene sine hit i bil. Dette her skal jeg ALDRI gjøre igjen.
Vel, nå sitter jeg 1 år i frem tid og innser at det ser ut som jeg ikke har lært noe som helst….
I sommer er det 10 år siden jeg åpnet Dalalåven Atelier, det må naturligvis feires og markeres! Men hvordan? Jeg måtte finne på noe unikt, noe annerledes, noe jeg ikke har gjort før.
Løsningen ble å invitere et lass med kunstnere, som jobber med vidt forskjellige uttrykk, og fra så mange land som mulig, for å ha utstilling sammen med meg. Den røde tråden er kvinnehelse og endometriose.
Enkelt og lettvint; NEI.
Spennende, gøy, og fullstendig galskap; JA.
Det har vært mange lange digitale møter på rare tider av døgnet, her skal både Australia, Chile og flere tidssoner i USA koordineres med Europa og meg i lille Rindal.
De siste ukene har jeg brukt latterlig mye tid på krangle med tollvesenet da de har stoppet mange av pakkene med kunst. Mengden med kommunikasjon mellom Dalalåven og tollvesenet er såpass at jeg nå har sluttet å bruke saksnummer eller kollinummer i henvendelsene mine. I stedet tar jeg direkte kontakt med saksbehandler Monica i utenlandsavdelingen i Oslo. Dagens e-post fra meg startet med «Nå har dere stoppet enda en pakke? Hva skjer? Kan du fikse dette»
Utrettelig masing fra min side har ført til at jeg har fått refundert toll, fått pakker omfortollet, og fått slettet flere regninger på fortolling.
Jeg gleder meg veldig til siste pakke er ankommet. For dette stjeler uendelig mye tid.
Jeg tror jeg sier som i fjor; NESTE år skal jeg velge noe mye enklere, noe mer lettvint. Jeg tror jeg skal finne en ganske lokal kunstner som bare kan kjøre hit selv med kunsten sin.
La oss håpe jeg husker det denne gangen….
Øverst foto av Atelierpusen Pusur som for tiden jobber med vakthold av ankommet kunst
