På fjelltur med Nilsepus

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/06/Nils-i-treet-liggende-scaled.jpg

Har du noen gang prøvd å ta med deg katt på fjelltur?
Min erfaring er at det kan by på en del uvante utfordringer. I helga tok jeg med meg Nilsepus på hyttetur – etter bare 2 måneders samboerskap. Jeg var veldig spent på hvordan dette ville gå.
Min storesøster Anne hadde med seg kattene Gråtass og Pjusken på hytteturer både sommer og vinter i mange år, så jeg trodde jeg var forberedt på det meste. Så feil kan man ta.

For en katt er det ikke logisk å følge stien, det er like naturlig å smyge seg rundt ute i lynget. I tillegg byr en fjelltur på massevis av fristende lyder og spennende lukter; fugler, insekt, mus og planter. Med så mye spennende som bør utforskes er det ikke lett å holde fokus på en sti eller å gå i den retningen menneskene vil!

Da storesøster skulle lære sine katter å gå i bånd på fjelltur fant vi raskt ut at det enkleste var at hun gikk først og lokket, mens jeg utgjorde baktroppen med pus i bånd. Katten ville jo helst følge etter sin matmor. Men brått kom det en sommerfugl flyvende forbi som det måtte jaktes på, pus gikk fra 0 til 100 på rekordtid og jeg som holdt båndet ble slept gjennom et kjerr med dvergbjørk og opp i en furu. Naturligvis helst i motsatt retning av dit vi skulle. Til stor forlystelse for alle andre.

Det er en fordel å ikke ha et stramt tidsskjema når man har med seg katt på tur for å si det slik.

Katter liker å ha oversikt, de liker å sitte i høyden der de får med seg hva som skjer. Ikke så rart egentlig, nede på bakken har de ikke samme mulighet til å se eventuelle trusler, og de er mer sårbare. Storesøster sine katter hoppet alltid opp på sekken eller skulderen hennes både for å hvile ut og for å få litt oversikt over terrenget underveis på hytteturer.

Helgas hyttetur startet med en kort biltur, kort oppsummert kan jeg bare si at vi oppdaget umiddelbart at den godeste Nils ikke liker å kjøre bil. Han var så lettet da vi stoppet at han umiddelbart hoppet ut, pilte av gårde opp en skråning, over en liten foss, og i helt feil retning.
Akkurat som forventet der altså.
Samboeren holdt i båndet som allerede var snurret rundt og gjennom diverse krattskog mens jeg gikk for å lokke Nilsepus i riktig retning.

Det sjokkerende var at straks Nils fikk se stien skjønte han umiddelbart poenget, han travet i vei langs stien som om han aldri hadde gjort annet. Vi to menneskene hadde mer en nok med å henge på! Det føltes brått som om vi hadde fått oss trekkhund i stedet for huskatt! Selv om dette var hans første tur i dette området foretrakk Nils å utgjøre fortroppen, hvis jeg eller samboeren gikk fra ham pilte han umiddelbart forbi oss.

Innimellom ble det lagt inn korte pauser for potevask og kattegodteri. Nilsepus liker nemlig ikke å bli løftet opp eller å bli båret. Han er en typisk tenåring og vil gå selv. Jeg tror ikke helt han har forstått at det er mulig å sitte på toppen av sekken. Vi må nok jobbe litt med den saken.

Der det var tydelig sti gikk alt som en drøm, men straks det var våte myrer eller snødekte flekker ble pusegutten litt mer forvirret og mindre samarbeidsvillig i forhold til retningen vi skulle i. På vei til hytta slepte han meg av gårde sidelengs gjennom et myrhull som var dypt nok til at jeg sank nedi over de høye fjellstøvlene mine. Men stort sett gikk det altså strålende. Flomstore bekker ble forsert med elegante byks, mens undertegnede som har noe mindre spenst måtte vasse over den største av dem.

Vel fremme etter en tur på over 4 km på korte pusebein ble hytta utforsket, og han måtte naturlig nok ta en liten blund både på divanen, i sengebenken, sofaen og begge stolene. Det er jo viktig å finne ut hva som skal bli favorittplassen. Alle tre var slitne så vi ble enige om å ta kveld tidlig.

Samboer Tom sovner straks han legger hodet på puta og sover seg gjennom det meste. Jeg derimot sover veldig lett og kan våkne av listende pusepoter på mykt gress. Jeg fikk minimalt med søvn den natta grunnet en utrygg pusegutt som krevde å få ligge enten oppå eller tett inntil meg. Alt var ukjent og nytt så han hadde et stort behov for nærhet og trygghet, masse kos og gjentatte forsikringer om at det går bra.
Jeg prøvde å slutte å klappe ham, og late som om jeg sov. Det førte til at han satte seg opp på brystet mitt, så fikk jeg silkebløte poter dyttet forsiktig borti ansiktet mitt gjentatte ganger.
-Tror du ikke jeg skjønner at du er våken eller mamma?
– Jo da Nils, jeg bare håpet at vi kunne sove litt nå.
– Men hør på alle de spennende fuglelydene der ute da mamma? Mye mer enn det vi har hjemme! Jeg har så lyst til å ut og jakte på dem.
– Du kan ikke få gå ut alene her før du har blitt god kjent vet du Nils, slik er det bare! Legg deg ned og sov nå.

Det ble ingen nattlig fuglejakt på oss. Men om ikke annet fikk Nilsepusen min være med meg på utedo 3 ganger i løpet av natta (en av oss fant om ikke annet litt glede i min opererte og ødelagte tarm.)

Frokosten ble inntatt utendørs, og Nils var strålende fornøyd med å sitte i høyden og skue utover fjellheimen.

På hjemveien neste dag oppdaget vi at han er en liten matsnobb. Med over 30c i sola var det stekende varmt, spesielt for han med lang svart pels. Jeg har aldri før sett en katt pese med vidåpen munn og tunga ute. Til tross for dette utviste han ingen interesse for å drikke av de to første bekkene vi forserte. Til slutt løftet jeg ham opp og plasserte ham foran en dam. Jeg sprutet forsiktig litt av vannet på snuten hans og prøvde å få ham til å drikke, men nei da. I stedet travet han bort til en stor snøflekk og la seg ned i snøen til avkjøling. Ved neste bekk prøvde jeg nok en gang å få ham til å drikke, men uten resultat.

Vel hjemme pilte Nils inn døra og rett bort til sin 3-etasjes vannfontene og drakk mer enn jeg noensinne har sett ham drikke før.
Jeg har altså en katt som er så snobbete at han ikke drikker vann ute i naturen, kun fra en fancy drikkefontene… Hvordan skal jeg løse det på fremtidige hytteturer?

Øverst foto av Nils i en bjørk ved hytta, en perfekt utkikkspost mente han

Nils er klar for frokost ute, her har han strålende utsikt over fjellheimen
Både små og store bekker ble forsert med elegante byks
Jeg og Nils på vei over ei snødekt myr
Katten Pjusken i september 2007, hun likte å ta deler av turen oppe på matmor Anne sin ryggsekk