Jeg har aldri vurdert noen kriminell løpebane.
Jeg får lettere panikk, høy puls og svettetokter hvis jeg har glemt å betale en regning innen fristen.
Tenk deg hvilken følelse jeg fikk da jeg fant en konvolutt fra det store utland i postkassen min, med stempel fra politiet i Sveits her om dagen. Jeg syns alltid det er hyggelig å få noe annet enn regninger og reklame i postkassen, unntaket er muligens når det står Polizei i store bokstaver utenpå konvolutten.
Jeg kan til og med bli nervøs når jeg er helt uskyldig.
På slutten av 90-tallet bodde jeg i England. En gang jeg reiste til Norge for å ha kunstutstilling i Fredrikstad ble jeg stoppet i tollen. Jeg svettet og kavet for å få med meg koffert og flere enorme kasser med maleri på en tralle. Jeg var stressa da jeg hadde dårlig tid for å rekke toget videre. Tollerne kunne ikke bare åpne malerikassene, da hadde jeg aldri fått pakket alt ned igjen, så det ble røntgen-gjennomlysning og mye styr. Dette var før de fleste av oss hadde mobiltelefoner, så jeg fikk ikke kontaktet gallerieieren om forsinkelsen, og visste ikke når neste tog gikk.
Til slutt utbryter den ene tolleren at han skjønner jeg må ha gjemt unna noe et sted, det er bare å innrømme det! For hvorfor skulle jeg ellers være så nervøs? Jeg ble helt fortvilet, og prøvde å forklare at jeg var redd de skulle skade maleriene, at jeg var skikkelig bekymret for å ikke rekke toget, og hva ville gallerieieren tro hvis jeg ikke kom med det toget?
Tollerne innså til slutt at jeg bare var en ung, stressa, forkavet kunstner som faktisk var helt uskyldig.
Tilbake til den skumle posten jeg fikk nylig. Jeg greide ikke å vente til jeg kom inn døra hjemme en gang, konvolutten ble åpnet umiddelbart.
Inni var det en bot og det stod at jeg hadde brutt loven.
Den umiddelbare følelsen var en blanding av angst, panikk og ikke minst forvirring. Jeg kunne ikke skjønne hva jeg hadde gjort galt.
Jeg tok vitterlig en svipptur til Sveits for en måned siden, men jeg følte meg virkelig sikker på at jeg IKKE hadde bedrevet noen kriminell aktivitet der borte.
Nå finnes det jo opptil flere grunner til at folk stikker til Sveits, jeg for min del har ikke noen millioner å lure unna, og dro altså dit for medisinsk behandling.
Politiet i Zurich mente dog at jeg hadde brutt korona-reglene. Jeg hadde lest meg grundig opp på reglene før avreise, fylt ut massevis av skjema, og sjekket ukentlig om det kom endringer den siste måneden, da regelverket endret seg etter smittetilstanden.
Jeg hadde med meg papirene som viste at jeg hadde fått innvilget innreisetillatelse og tok koronatest på Værnes kl 04:00 om morgenen den dagen jeg dro. Jeg visste at alle innreisende var pålagt å ta en ny koronatest på sin 4.dag i Sveits, men jeg oppholdt meg bare der i 24 timer og 15 minutter, så det angikk jo ikke meg.
Uansett hvor mye jeg leste brevet fra Kantonpolizei Zurich ble jeg ikke klok på hva de mente jeg hadde gjort galt. Jeg nekter virkelig å betale en bot uten å vite om jeg er skyldig eller ei!
Jeg valgte å skrive en lang e-post til det sveitsiske politiet der jeg la ved bevis på min uskyld, i form av negativ koronatest på Værnes før avgang og negativ koronatest ved ankomst Værnes på retur neste dag. Jeg la også ved flybillett, boarding pass og innreiseskjemaet til Norge for å bevise at jeg ikke hadde oppholdt meg lengre i Sveits.
Dagene gikk uten noe svar. Etter 2 uker innså jeg at jeg måtte betale den hersens boten for å unngå å virkelig bli kriminell. Å få purring fra politiet frister liksom ikke. Jeg innser at min sveitsiske bot ikke havner på Kripos sitt bord straks jeg er for sen til å betale, men dog.
Min indre stemme hylte fremdeles i protest mot urettferdigheten i det hele, lysten til å betale var rett og lett minimal. Jeg ringte dermed Kantonpolizei Zurich.
Det å ringe til et land med hele 4 offisielle språk er spennende. Man vet aldri hva man blir møtt av.
Da jeg var i Sveits nå i januar ble jeg først møtt av legesekretær Frau Schroller på klinikken som snakket engelsk med en heftig tysk aksent. Så ble jeg vist inn til kirurgen Professor Possover som snakket engelsk med så tykk fransk aksent at jeg slet med å holde meg alvorlig- jeg følte meg som om jeg var med i en episode av Allo Allo og ventet bare på at noen skulle hoppe frem fra bak gardinen og si Listen very carefully, I shall say zis only once!
Da jeg forlot klinikken dro jeg rett på en restaurant for å spise middag og ble møtt av en hovmester som sa Buonasera og kelnere som snakket italiensk til meg. Jeg behersker italiensk langt bedre enn både fransk og tysk, så der følte jeg meg riktig så hjemme. Ved nabobordet satt det en gjeng som jeg etter hvert innså snakket retoromansk – det fjerde offisielle språket i landet.
Det er nesten så jeg fremdeles lurer på om jeg ikke var med i en episode av Allo Allo…
Med kun 2 år med tysk på ungdomsskolen består mesteparten av mitt tyske vokabular av det jeg lærte av å se på detektimen med Derrick. Siden jeg ikke følte det var riktig å starte en telefonsamtale med politiet i Zurich med å si Er ist tot eller Ich habe Angst – selv om den siste setningen der egentlig var ganske passende – håpet jeg inderlig å treffe på noen som snakket bra engelsk. Etter å ha kommet meg gjennom en automatisk telefonsvarer som ville ha meg til å taste 1 for ditt og 2 for datt fikk jeg gleden av en liten halvtime med pausemusikk før det endelig kom et menneske i andre enden slik at fikk forsøkt å forklare situasjonen. Jeg antar de kanskje opplever at folk ringer og hevder sin uskyld støtt og stadig, men han jeg snakket med var faktisk riktig så hyggelig. Politiet lovte å utsette betalingsfristen på boten til de hadde fått muligheten til å gå igjennom alt jeg hadde sendt dem og behandle denne saken skikkelig. Det var en lettelse om ikke annet.
Det ble enda noen dager med venting, men nå har jeg fått svar. Det viste seg til slutt at jeg absolutt ikke har begått noen kriminell handling. Siden jeg var alvorlig syk fikk jeg rullestolassistanse inn og ut av alle fly, og ble trillet rett gjennom alle passkontroller og sikkerhetssjekker.
Ved ankomst Zurich måtte jeg verken vise pass, eller papirer på koronavaksiner og negativ koronatest. Ingen spurte etter det. Jeg måtte dog vise alle disse papirene på Værnes for å få lov til å reise, og nok en gang til rullestolassistentene mine før de trillet meg noe sted. Så jeg hadde absolutt ikke hatt mulighet til å ankomme Zurich uten riktige papirer.
Det har tydeligvis skjedd en glipp i systemet et sted, dokumentene mine har ikke blitt registrert. Jeg fikk altså rett og slett en bot for å ha vært så syk at jeg ikke greide å gå selv…..
Heldigvis tør jeg å si i fra når jeg mener det er begått en feil, politiet i Zurich har nå trukket tilbake boten, og jeg føler meg heldigvis ikke lengre som en hardbarka kriminell.