På reisefot med lodne tenner og insomnia

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/06/2018-05-30-01.23.02.jpg

Sommeren 1995 var jeg gatekunstner i Hellas. Jeg glemmer aldri hjemreisen, jeg landet på Gardermoen sent om kvelden. Videre fly innenlands gikk kun fra Fornebu.
Dette var i de tider der man booket sin reise gjennom et reisebyrå, og jeg visste ikke at siste buss til Fornebu for kvelden hadde gått.
Heldigvis var det en annen dame som også hadde samme problem, vi to fikk overtalt bussjåføren til å kjøre oss til Fornebu. Vi trodde vi skulle få sitte inne på en varm flyplass. Slik gikk det ikke, vi fikk ei kald natt ute på en benk mens vaktmesteren puslet med sitt der inne. Han nektet å slippe oss inn. Vi to ble kjent og skravlet oss gjennom natten, innimellom hoppet vi rundt for å holde varmen, vi var begge ikledd tynne sommerkjoler og hadde litt klimasjokk.

Forrige uke reiste jeg til Italia for å ha kunstutstilling i Firenze. Bildene mine hadde hatt et ufrivillig 2 ukers opphold i tollen. Nå var det bare for meg å komme meg på åpningen.
En tropisk storm med lyn, torden, kraftig regn og haglbyger i Nederland førte til at alt av fly, både inn og ut av Amsterdam, ble enten kraftig forsinket eller kansellert. Vi ble alle utlovd hotell, middag, og en krisepakke med toalettsaker hvis det ble så ille at vi ikke kom oss videre denne kvelden.

Slik gikk det ikke, innen flyet fra Trondheim endelig landet var absolutt alle hotell i Amsterdam fullbooket, og de hadde gått tom for pakker med tannbørster, såpe og lignende.
En natt i en ubehagelig stol med lavt ryggstø, omgitt av ukjente mennesker helt tett innpå meg, på en bråkete flyplass scorer ikke særlig høyt på lista over sjansen til å få sove for min del.  Jeg savnet sårt en tannpuss og et klesskift, men heldigvis hadde jeg bok i veska. Innen det var morgen hadde jeg lest ut boka og blitt veldig godt kjent på Schiphol flyplass.

Mange har tydeligvis langt bedre sovehjerte enn meg og snorket seg gjennom natta på flyplassen

Alle fly til Firenze neste dag var fulle. Flyselskapet så ut til å tenke at bare jeg havnet i riktig land var alt bra. Jeg ble ombooket på et fly til Roma, ca 30 mil lengre sør. Mine forsøk på å forklare at dette ikke hjalp meg førte til at jeg fikk et fly videre fra Roma til Bologna, – nord for Firenze. Derfra fikk jeg klare meg selv fikk jeg streng beskjed om.
To fly, en buss, et tog og noe hektisk løping på brostein senere ankom jeg hotellet 29 timer etter at jeg dro hjemmefra. Der jeg fikk et helt kvarter på meg før jeg skulle være på jobb på galleriet!
Jeg gjorde unna innsjekk, tannpuss, dusj, klesskift og nok en runde med løping på 15 min!

Det var nå 2 døgn siden jeg hadde spist varm mat, og jeg hadde vært våken i 39 timer. De fleste restaurantene var ikke åpne enda. Jeg satset på at det måtte være mulig å snakke seg til litt sympati, så da jeg fant en kelner som gjorde klar bordene på en restaurant forklarte jeg ham hele situasjonen. Han utbrøt umiddelbart at det jeg trengte nå var et glass god vin! Han foreslo også at han kunne arrangere litt vinsmaking for meg mens vi ventet på at kjøkkenet skulle åpne, og han kunne gjerne bruke litt tid på å sette meg skikkelig inn i menyen og restauranten sin historie om jeg ville?
Etter endt måltid fikk jeg til og med rabatt! Jeg er usikker på om de slo av på regningen fordi jeg prøvde å kun snakke italiensk, eller om det var fordi de syntes synd på meg. Uansett, jeg skal helt klart tilbake til den restauranten en gang, for både maten og servicen der var virkelig noe for seg selv.

Den superkoselige kelneren som foreslo at han gjerne kunne arrangere litt gratis vinsmaking for den overtrøtte utsulta kunstneren
Litt vinsmaking og brød med god olivenolje mens jeg ventet på at kjøkkenet skulle åpne

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kort oppsummert kan jeg si at på den positive siden så slapp kunstneren, i motsetning til kunstverkene, en forsinkelse på 2 uker på sin ferd til Firenze. I tillegg ble jeg kjent med mange hyggelige mennesker.
Jeg satte spesielt pris på det engelske paret som skulle til Roma for å feire hans 70-års dag. Han hadde bodd 3 år i Roma og skulle bli ordinert som katolsk prest under en seremoni i det Sikstinske kapell da han ombestemte seg. Han valgte kjærligheten fremfor sølibatet. Nå skulle han bruke ei uke i Roma sammen med kone, barn og barnebarn og vise dem alle stedene han hadde blitt glad i der. Jeg ga dem tips til det jeg synes er de beste kunstverkene å se i Vatikanet.
Og jeg tenker fremdeles på den nederlandske damen som var ekstremt forelsket og skulle ha sitt andre stevnemøte med drømmeprinsen. De skulle ligge i telt, og hun var mildt sagt bekymret for hvordan en telttur i plaskregn og tropisk storm ville påvirke forelskelsen.
Det ble en god del timer ekstra på reisefot, også på hjemvei, men så lenge man er åpen og tør å snakke med nye mennesker er det utrolig hvor mange fine opplevelser man kan få ut av forsinkelser også.

 

Klar for utstillingsåpning i Firenze
Litt sightseeing ble det også tid til, her på Ponte Vecchio