Det var kanskje ikke en påskekrim
Men vi hadde uten tvil et påskedrama i familien Dalsegg i år.
Jeg vil gå så langt som å påstå at vi snakker om et påskedrama i flere akter, med oppstandelse, et påskemysterium, fortvilelse og håp, fulgt av den fortapte sønns retur.
Nilsebass og jeg har tilbrakt påska på hytta. Vi to har det veldig fint sammen. Pusegullet har hatt nærkontakt med kattugle og rype, jaktet på mus og herjet med firfisler.
Nils kunne gjerne ha meldt flytting til hytta, han fatter og begriper ikke hvorfor vi må hjem.
Fredag var det dog klart for hjemtur, jeg visste at dette ikke ville bli lett. Hvis du har prøvd å gi en motvillig katt markkur eller få en sprellende katt inn i et kattebur kan du prøve å se for deg hvordan det er å stå på ski ned en bratt skråning med tung ryggsekk på ryggen og hysterisk flyktende katt i armene.
Nils oppfører seg som en trekkhund på vei til hytta, men hjemturene er vanskelige i starten.
Synet av en ryggsekk hjemme betyr for pus pur lykke og turglede. Mens ryggsekk på hytta betyr enormt traume og ond matmor. Sekken ble derfor pakket i smug før jeg raskt fikk på han selen, tok på meg ryggsekk og ski.
Hjemturen starter med en bratt nedoverbakke dekt av krattskog, absolutt ikke ideelt da føret var en blanding av skøyteis og skare du plutselig går gjennom. Pus måtte bæres til vi var på tryggere grunn.
Jeg rakk vel å skli 10 meter ned bakken før den søte svarte pelsdotten hadde forvandlet seg til den reneste utbryterkongen og føk som et prosjektil ut av armene mine og ned på bakken. Avskjedskomiteen ved mamma hylte til og kom løpende mot meg i djupsnøen mens hun gestikulerte og ropte at nå forsvinner Nils!
Hovedrolleinnehaveren ble til en svart kaktus med strittende pels og beina i alle retninger. Dette går bra rakk jeg å tenke før mamma kom galopperende og veivende inn fra venstre, mens hun effektivt røsket tak i båndet for å få tak i katteskinnet. Pus fikk panikk, viklet seg inn i båndet og foretok en Houdini; han smatt ut av hele selen og forsvant som en rakett under hytta.
Fortapelsen var et faktum. Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet i stedet for solkrem og skismurning.
Vi hadde gått over til det store påskemysteriet; Hvor var Nils? Lokking og leting førte ikke frem.
Etter å ha ventet i 2 timer kapitulerte jeg.
I min fortvilelse erklærte jeg med påtatt høy stemme;
– Nå drar jeg fra deg, en av oss må faktisk hjem og tjene penger til kattemat! Du får bare bo her alene!
5 timer etter den store forsvinnelsen returnerte den fortapte sønn til mine foreldre. Han latet som ingenting, og la seg ned for en ettermiddagslur.
En sliten nydusjet matmor måtte ergo få på seg skiklærne igjen og komme seg på tur før det ble mørkt. Jeg strente i vei til hytta, fikk på pus sele, og spente på meg skia igjen 9 min etter ankomst.
På hjemvei ble enige om at vi er veldig glade i hverandre til tross for et snev av opprør og trass. Nils fikk litt strenge formaninger, jeg ble tvangstrimmet, og vi endte fredagskvelden sammen i godstolen under pledd, ganske så utslitte.
Om ikke annet førte Påskedramaet til at jeg fikk anledning til å skryte til fysioterapeuten min av hvor langt jeg hadde gått på ski i påska!
Foto; Nils på kveldstur på hytta