Det hender vi blir lurt av reklamen – at vi kjøper noe vi tror er praktisk eller genialt – men så viser det seg å ikke være helt som vi trodde.
Mitt rareste innkjøp gjennom tidene er nok en mobillader basert på hjulvisp-prinsippet. Dette er lenge siden – så langt tilbake i tid at mobiltelefonene ikke hadde verken internett eller fargeskjerm. I følge reklamen var denne laderen en helt genial løsning på teltturer, hytteturer, reiser og slikt noe. Den var litt dyr, men en genial investering for oss som hadde hytte uten strøm tenkte jeg. Dette skulle nok betale seg i det lange løp.
Jeg viste stolt frem investeringen til storesøster og mine foreldre, og gledet meg stort til jeg skulle demonstrere dette vidunderet på hyttetur. Vel fremme viste det seg at håndtaket var bitte-bittelite, slik at man bare kunne sveive med to fingre. Disse fingrene burde også være ganske små for å ikke miste grepet. Samtidig krevde innretningen en ekstrem hastighet for å faktisk produsere strøm til lading, noe som ikke er lett når man sveiver med pekefinger og tommel på en mini-sveiv. Jeg husker at alle endte opp med å prøve, i håp om at noen fikk taket på dette og ergo greide å produsere nok strøm til å faktisk lade telefonen litt. Men nei. Og dette vidunderet kjøpte jeg faktisk på en mobiltelefon-butikk.
Det hadde nok vært langt mer effektivt å koble det hele opp mot et hamsterhjul for å si det slik.
Om ikke annet ble det en litt underholdende historie ut av det.
Jeg er ikke den eneste i familien vår som har kjøpt noe som ikke fungerer på grunn av størrelsen. Storesøster Anne kjøpte seg et mini-biljardbord en gang på 80-tallet. Hun bodde på hybel og så for seg at dette her skulle de ha mye moro med å spille. Men når biljardkøene er på størrelse med en penn og kulene bare triller ut av åpne hull i biljardbordet (og videre ned fra bordet og bortover gulvet) – vel da ble det ikke så funksjonelt kan vi si! Det mest unike er at hun fremdeles har spillet med alle kulene i original-emballasjen.
Noen ting kjøper vi fordi vi faktisk trenger de, andre innkjøp handler mest om hva vi har lyst på.
Min venninne Unni og hennes mann Magnus er nok de jeg kjenner som kjøper flest unike og spesielle ting. Men samtidig vil jeg påstå at de ikke har noen slike bomkjøp på samvittigheten – slik bortsett fra et sammenleggbart badekar som jeg da arvet.
Men unike og spesielle innkjøp, det har de. La meg starte med å nevne en blindeskrift-skrivemaskin som skriver braille, selv om de da ikke er synshemmede. De har også et 90 kgs utendørsbelysningsskilt som måtte vinkelslipes i 3 deler før det kunne henges opp inne.
Deres beste kjøp i mine øyne er en del av selveste Nidarosdomen. Da restaureringsverkstedet hadde auksjon på nett og solgte Kongebuen bit for bit- for å hugge nytt og restaurere – var Unni dessverre opptatt med å holde foredrag. Hennes kjære fikk da streng beskjed om å ta over jobben med å stille på auksjon og by, noe han klarte med glans.
Nå har de altså flyttet en del av Nidarosdomen til Oslo, og har dermed et godt utgangspunkt for en egen dom, de mangler bare noen biter til.
En av vennene deres kjøpte for øvrig to mumie-sarkofager, kopier av Tutankhamon sin sarkofag. Disse hadde stått på en egyptisk restaurant, og kjøperen måtte bære dem hjem. En sarkofag er jo ikke noe man får med seg på bussen for å si det slik.
Min venninne Stine kjøper også mye spesielt, men hennes kjøp er mer basert på alt hun synes ser gøy ut. Hun har en svakhet for duppedingser og rariteter vil jeg påstå.
Jeg glemmer aldri da hun entusiastisk fortalte at hun hadde kjøpt en miniatyr-sykkel i bursdagsgave til seg selv – fra barna sine. Dette skulle bli så gøy! Hun skulle sykle de 15 kilometrene til jobb på denne – og så allerede for seg responsen. Da sykkelen ankom viste det seg at det å sykle på en så liten sykkel medfører enkelte utfordringer. Pedalene er nemlig også bittesmå, og omtrent 10 cm over bakken. Du må tråkke på harde livet, noe som er ganske krevende med de små pedalene. Det verste er dog at sykkelen IKKE har bremser! Det trenger man visstnok ikke når man bare er noen få cm over bakken. Men for hun som da skulle sykle 15 km til jobb, med opptil flere bratte nedoverbakker, vel, hvis hun hadde greid å sykle på den så hadde det i hvert fall vært greit med bremser!
Det er mulig denne snart blirm tilgjengelig på Finn for de som ønsker seg en slik!
Hennes nyeste unike innkjøp er faktisk til huset. Dette er i kategorien interiør og pynt. Jeg må innrømme at jeg er medskyldig i dette kjøpet. Da jeg så en annonse for utstoppede villsvin-rumper tenkte jeg umiddelbart på Stine og sendte den til henne. Det viste seg at hun også hadde sett annonsen, men hun var usikker på hvor disse bakendene burde henges opp. Jeg svarte at det var det minste problemet, jeg tilbød meg å bistå med opphengingsassistanse hvis det ble et behov. Det viktigste nå var å sikre seg disse villsvin-rumpene, for hvordan kunne hun leve uten dem?
Jeg hørte ikke mer før jeg fikk en tekstmelding kl 7 en morgen om at jeg måtte ringe henne. Jeg ble litt bekymret, lurte på om noe hadde skjedd, Stine bruker ikke å sende slike meldinger.
Det viste seg at hun var i bilen på vei for å hente villsvina, og trengte litt moralsk støtte underveis. Jeg ble i lykkerus og hadde omtrent nedtelling til jeg kunne få komme og beskue dem på ekte! Det viste seg at mannen hennes ikke ante noe om denne litt spesielle handleturen, han visste vel faktisk ikke noe før de plutselig hang der på veggen på hjemmekontoret.
Selv er jeg i overkant nysgjerrig på forhistorien til disse rumpene. Det eneste vi vet er at de er innkjøpt i Afrika for 20 år siden, men jeg spekulerer unektelig litt på hva som skjedde med resten av svina?
Jeg synes de passer perfekt inn der de henger. De er liksom bare Stine. På samme måte som Nidarosdomen passer ypperlig hjemme hos Unni.
Selv lar jeg meg lett friste av alt som er kunst-relatert, har polkadotter eller svarte katter, men jeg har nok ikke kjøpt noe enda som er helt på nivå med verken Nidarosdomen eller villsvinrumper – tror jeg.
øverst foto av mitt første møte med Stines nyinnkjøpte utstoppede villsvinrumoer.
Her er video av støvsuging av Nidarosdomen hjemme hos Unni og Magnus