Lokale konspirasjonsteoretikere insinuerer at jeg tar livet av et hvert kjøretøy ved mitt blotte nærvær. De har til og med funnet er mønster i dette; onsdager er farligst.
Onsdag i forrige uke skulle jeg hente kjæresten på flyplassen. Bilen min er verken ung eller stilig, den er såpass erfaren at den for lengst har fått navnet Trofast. Trofast har sine nykker. I utallige år har oljelampa lyst i tuneller – helt uavhengig av om bilen trenger olje eller ei. Jeg har lært meg å overse slikt.
Denne onsdagen dukket dog et nytt lys opp på dashbordet. ABS lyste det – i knall oransje. Jeg spurte kjæresten hva dette kunne bety, han svarte; – Få bilen på verksted umiddelbart.
Umiddelbart er vel litt fleksibelt tenkte jeg. Så travelt kan det da umulig være. Før tanken var ferdig tenkt lyste et rødt lys mot meg; airbag-lyset. Jeg bet tennene sammen, tenkte på oljelampa som har lyst i 10 år uten grunn, og mumlet innbitt for meg selv.
– Inga kjører du ikke litt fort nå? kom det fra passasjeren.
Jeg kastet et raskt blikk ned på speedometeret, i samme øyeblikk pep det høyt fra et ukjent sted, alt blinket, dashbordet gikk i svart og speedometeret kunne fortelle meg at jeg suste av gårde i 0km timen.
– Jeg kan umulig få noen fartsbot i alle fall! fniste jeg lettere hysterisk.
Trofast begynte nå å hoste og hoppe. Bilen bak meg blinket med lysene og tutet, og pulsen min steg mens jeg gikk fra frossen til svettende hetetokter på rekordtid. Jeg knyttet nevene rundt rattet og pratet som en foss til bilen – i håp om at den i det minste ville komme seg ut av denne tunellen.
Vi trillet saktere og saktere til det sa stopp.
Der stod vi da, midt mellom en tunell og en rundkjøring – med en bil som var så død at ikke en gang nødblink-lysene virket!
Varselstrekant og refleksvester kom frem, og sørafrikaneren som hadde startet dagen med hetebølge i Cape Town, kaos ved flybytte i Addis Abeba og bagasjetrøbbel ved ankomst Norge fikk nå oppleve å stå i veikanten i Trondheim i minusgrader og snø – midt i rushtida – mens biler og lastebiler tutet sint på oss.
Frustrasjonen bygde seg opp inni meg mens jeg forsøkte å navigere nettsiden til forsikringsselskapet som har fusjonert, fått nytt navn, og en helt ubrukelig nettside på kjøpet. Etter å ha tastet 1 for ditt og 2 for datt kunne telefontjenesten deres ikke by på noe mer enn å fortelle meg at alle telefonlinjer stengte kl 14.
Jeg søkte opp nummeret til Viking og ringte dem direkte.
Siden jeg på dagen 2 uker før opplevde knekt hjulaksel i fart på biltur sammen med mine foreldre har jeg nå ikke bare vært aktiv deltager i gravølet til 2 biler på 2 uker, jeg har også testet, evaluert, vurdert og trillet terningkast på 2 forskjellige bergingstjenester med veihjelp. Jeg har gjort meg opp en mening om alt fra effektivitet, informasjonsflyt, service og omtanke til hvem som kler refleksvest best.
Det uten tvil beste terningkastet går dog til min storesøster Anne som rykket ut for å hente oss som var strandet begge gangene. Det hjelper ikke nødvendigvis at bilen blir tauet til verken verksted eller vrakpant hvis man selv står igjen alene og forlatt i mange kuldegrader uten å komme seg hjem.
Men det største spørsmålet er naturligvis om storesøsters redningstjeneste må rykke ut fast annenhver onsdag? Og hva skjer med Trofast? Han står fremdeles på et verksted i Trondheim, mens jeg sitter her og er bekymret over hva dommen vil bli.
