Kroppen min har vært igjennom mye de siste årene. Sykdom, operasjoner og medisiner har ført til at vekta har gått både opp og ned.
Gleden over vårvær og det å finne frem igjen mer sommerlige vårklær ble snudd til litt frustrasjon i år. Jeg oppdaget at veldig mange av klærne mine var alt for store.
Jeg har kun fokusert på bedre livskvalitet og mindre smerte, vekta har ikke vært viktig. Derfor har jeg dessverre solgt og gitt bort det meste av gamle klær jeg aldri trodde ville passe igjen. Det var den biten som frustrerte meg mest.
Dette lå an til å bli dyrt.
Etter litt graving i klesskapet oppdaget jeg dog at blusen min mor brukte i dåpen min i 1975 passet meg igjen.
Jeg synes gjenbruk er gøy, og er ikke interessert i sesongens trender. For meg er det mye mer stas å dra på skattejakt på bruktbutikker enn å tråle kjøpesenter etter siste mote.
Arv er den morsomste formen for gjenbruk Jeg har klær jeg har arvet fra både besteforeldre, tante, foreldre og venner.
Gjensynet med mammas bluse fra 1975 førte til litt uventede aktiviteter. Mamma ba meg om å stikke innom. Jeg var fullstendig uvitende om at det å stikke innom egentlig var en invitasjon til en full moteoppvisning med klær fra 3-4 tiår, der jeg var modell, mamma garderobe-assistent og pappa fotograf.
Jeg ble gledesstrålende overrasket da jeg så to fulle sekker med mammas gamle klær på stuegulvet. Pappa hadde også lyst til å bidra med noe, så han viste frem en helsetrøye han har tatt vare på. Jeg er noe usikker på gjenbruksverdien der.
Jeg jobbet meg gjennom alt fra hotpants fra 60-tallet til 80-talls antrekk med store skulderputer. Jeg kledde av og på meg i et rivende tempo. Pappa tok jobben som pap(p)arazzi på fullt alvor, mens mamma guidet oss gjennom plaggene etter hvert som de dukket frem fra glemselen.
Her kan nevnes et grønt skjørt sydd av gardinstoff, det fikk meg umiddelbart til å huske hvordan Scarlett O’Hara i Tatt av vinden sydde seg en fabelaktig grønn kjole av gardiner. Helt uten sammenligning for øvrig, Scarlett sin kjole var noe mer overdådig enn mammas skjørt fra 70-tallet.
Mamma dro frem skatt etter skatt; skjørt laget av stoff vevd av min oldemor, drakt med skjørt og vest strikket av min farmor, et ekte kilt innkjøpt i Skottland på 70-tallet, en kongeblå finkjole som kun har vært brukt 2 ganger.
Jeg må innrømme at et par av kjolene som opprinnelig var innkjøpt for å brukes i bryllup garantert kommer til å bli brukt til sykkelturer med piknik og badeliv i sommer.
Hvis klær kunne snakke er jeg sikker på at selskapskjolene kommer til å sette pris på en sykkeltur med påfølgende bading i stedet for å ligge bortgjemt.
Favoritten min er en lang eplegrønn kjole med blå blomster, jeg blir bare i utrolig godt humør av både fargene og mønsteret.
Jeg som hadde bekymret meg for handletur, klær som måtte sys om, og pengebruken begge deler ville føre med seg er nå storfornøyd med tidenes kortreiste kleskupp rett fra mine foreldres loft.
Neste oppgave blir en full razzia i eget klesskap, klær som ikke passer må nemlig ut for å gi plass til mine nyervervede skatter fra fortiden. Akkurat det blir ikke like gøy.
Jeg tror jeg skal spare på dem i hvert fall litt lengre denne gangen, det er nemlig godt mulig de kan havne i kategorien kjekt å ha senere.
