I familien min liker vi å være ute i god tid. Kommer du på slaget presist til en avtale stemples det som å komme for sent i familien Dalsegg.
Jeg glemmer aldri den gangen jeg andpusten og stressa ankom middag hos storesøster i romjula. Jeg lå etter skjema, men pustet lettet ut ved ankomst da jeg så at jeg hadde 2 minutter til gode. Jeg fikk av meg støvletter, skjerf, hatt og kåpe, går opp trappa fra gangen og oppdager at hele familien hadde satt seg til bords og begynt å spise allerede. Nevøen min ser på meg og forklarer at de ikke orket å vente på meg når jeg var så sent ute!
Den uka her har jeg vært så syk og hatt så mye smerter at jeg endte med å sende en selvmedlidende melding til storesøster med foto av meg selv der jeg lå dekt av varmeflasker og elektrisk varmepledd. Jeg skrev at jeg håper hun husker hva vi har avtalt i forhold til gravferden min. Hun svarte med at hvis hun husket riktig var det vel slik at jeg ønsket at middagen etter selve seremonien skulle være på den lokale bensinstasjonen?
Vi har et rimelig avslappet forhold til slikt, og selv om akkurat dette var spøk så liker vi å være ute i rett tid også når det gjelder å planlegge våre egne gravferder. Ingen i familien min synes dette er rart, men ikke alle har planlagt like mye.
Jeg fylte for første gang ut et skjema som heter Min Siste Vilje som 15-åring, et skjema der man kan fylle ut ønsker for sin gravferd. Allerede den gang syntes jeg dette var viktig, kanskje spesielt fordi jeg visste at jeg ikke ønsket en kirkelig seremoni. Men uansett hva man tror på eller ei så er fakta at vi ikke vet hva som vil skje i morgen. Jeg har naturlig nok redigert og endret noe siden den gang, Inga 15 år hadde blant annet litt annen musikksmak enn det Inga 46 år har. Jeg har ikke tenkt å gå i detalj, men jeg kan røpe at det dermed ikke blir spilt noe musikk av Alice Cooper under seremonien. Men flere av diktene jeg valgte før jeg fylte 20 år står der enda.
Jeg glemmer aldri en gang storesøster og jeg var på teater i Trondheim, i pausen kom vi av en eller annen grunn inn på dette med gravferd. Jeg husker at jeg ganske høylytt fikk henne til å love at hvis jeg gikk bort først ville jeg ha skikkelig god mat servert etterpå, ikke noe halvfabrikat eller slikt. Det må være god mat laget fra bunnen av. De som stod nærmest så litt rart på oss, de fleste andre diskuterte naturlig nok teaterstykket, ikke sin siste seremoni. På bilturen på vei hjem hørte vi på musikk og snakket faktisk om teaterstykket. Plutselig utbryter storesøster; Hør på teksten! Dette er jo en perfekt sang for en gravferd! Denne må du sørge for at blir spilt i gravferden min!
Noe jeg naturligvis lovet. Hun har likevel minnet meg på det et par ganger.
Jeg ønsker å bli kremert og å få asken min spredd. For at mine etterlatte skal slippe problemer har jeg også for lengst søkt om – og fått godkjent – at asken min skal spres på fjellet. For meg er begge deler viktig. Jeg har ingen barn og er bare tante til en, jeg ønsker ikke at noen skal belemres med å stelle graven min.
Mine nærmeste er også informert om hvor de finner arket med alle ønskene for min gravferd. Jeg kan jo brått bli overkjørt av en buss, så det er greit at de vet.
Noen synes det er sært og merkelig å planlegge slikt, for min del er det helt naturlig. Dette blir det siste jeg får mulighet til å bestemme. Jeg synes det er viktig at en seremoni er personlig. Jeg ønsker at de som er til stede den dagen skal tenke at dette er typisk Inga. Kanskje noen også vil humre litt og ta en prat om at det ikke er alle som er så ferrefårrånj at de har planlagt både musikk og dikt i god tid (for ikke å snakke om ønsker for maten, som da ikke blir servert på bensinstasjonen).
Hvis du lurer på hva akkurat ordet ferrefårrånj betyr så er det altså dialekt for å være ute i god tid. En god beskrivelse for familien min med andre ord.
Øverst foto av maleriet «Aksepter fortiden, omfavn fremtiden, og lev i nåtiden» et oljemaleri på egyptisk papyrus av Inga Dalsegg