I går klaget husets pus Frøya på at hun ikke får være med på butikken og handle kattemat. Hun burde selv få velge sier hun. I går kom jeg nemlig hjem med eksklusivt våtfor i små porsjonsposer. Men det var altså biter i gele. Ikke biter i saus.
Et bevisst valg fra min side, men det førte til kald krig i heimen.
Frøyapus løp mot matfatet straks jeg kom hjem fra butikken, godt dressert som jeg er serverte jeg maten umiddelbart. Men i stedet for å sette seg ned og nyte et bedre måltid var reaksjonen jeg fikk et fornærmet blikk og en pus som bråsnur og går, – uten så mye som å ha smakt på maten.
«Kjære snille Frøya, jeg VET jo at du foretrekker de bitene i saus, men du skjønner altså at…»
Lengre kommer jeg ikke før det kommer noen furtne langtrukne mjau fra en pus som mener hun faktisk SULTER I HJEL ved siden av et fullt matfat…..
«Jo altså, du skjønner det at de er ikke så økonomiske de der kattematposene i saus. Det er så vanskelig å få all maten ut av posen. Og da blir det mye svinn i tillegg til guffen lukt fra søpla» sier jeg til mitt forsvar.
«Etter 16 års trofast samboerskap unner du ikke en stakkars liten seniorpus noen få bedre måltid hva? Er det slik det skal være nå? Akkurat som om du har noen andre samboere å bruke penger på? Hæ? Nei nemlig, tenkte meg det!» mjaues det furtent til svar.
Hvoretter Frøya spankulerer elegant rett opp på loftet og forsvinner…. Resten av kvelden ligger hun faktisk i senga på gjesterommet, med ryggen demonstrativt mot døra og den som eventuelt titter inn. Tydeligere hint er det vanskelig å gi. Når pus velger å legge seg alene på et mørklagt iskaldt rom i stedet for å ligge enten i fanget mitt eller på skinnfellen sin i skuvsenga, rett i nærheten av vedovnen sier det sitt.
«Og så kommer du i tillegg hjem og lukter av HAM, – nok en gang! Tror du ikke jeg vet at du drar og ser ham hver dag? Dere koser dere vel sammen tenker jeg, uten noen slags omtanke for meg som har vært trofast mot deg i alle disse årene» mjauer Frøya mens hun sender meg lidende blikk.
Den siste uka har jeg nemlig hatt en på si. Jeg har besøkt ham både morgen og kveld. Frøya gjennomskuet nok dette allerede etter vårt først møte. Til mitt forsvar må jeg si at jeg alltid kommer hjem til henne til slutt, selv om han jeg treffer daglig har sjarmert meg fullstendig i senk. Han vil nok alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. I dag har jeg ikke sett ham, og jeg kjenner at jeg savner ham allerede. Sjarmøren er en meget trivelig og kjekk kar med kraftig hårvekst, han heter Lars Monsen, og jeg har nå vært hans personlige sykepleier i en uke.
Det har seg slik at jeg i tillegg til å være katte-elsker også er ytterst svak for å få litt uvanlige titler på cv-en min. Så da min venninne Åse ropte om hjelp i desperasjon og tilbød meg tittelen katte-sykepleier så svarte jeg naturligvis ja.
Med tittelen fulgte det å være på vakt og kunne rykke ut, bedrive sårbehandling og medisinering 2 ganger daglig i 1 uke. Den godeste Monsen har en verkebyll på hodet etter å ha blitt banket grundig, så kattesykepleier Inga har sprøytet antibiotika inn i et hull i såret på hodet hans og sprøytet en dose med annen antibiotika inn i munnen hans to ganger daglig. Den godeste Monsen har forøvrig et eksemplarisk lynne og har ikke en gang vett til å gjemme seg når Dr Inga kommer. Pus maler under behandling mens matmor lager torsk eller sei til ham (hun synes dette er fryktelig skummelt og ubehagelig). Matmor Åse har for øvrig en fortid fra hæren, jeg må innrømme at jeg aldri hadde trodd en fenrik skulle se på medisinering av katt som en uoverkommelig oppgave.
Denne lille jobben har faktisk ført til at jeg har takket nei til en del hyggelige sosiale invitasjoner «fordi jeg må dra og se til Lars Monsen i kveld». I tillegg har jeg måttet stå opp urimelig tidlig i egne øyne. I går kveld fikk dog den godeste Monsen sin siste behandling. Til tross for at han vet hva som skjer hver gang jeg kommer på besøk kom han løpende mot meg straks jeg kom inn døra, begynte å male da jeg løftet ham opp, og gned nesen sin mot min. En eksemplarisk pasient må jeg si, som belønning får han naturligvis en godbit etter behandling.
Frøya synes tydeligvis det har luktet vel mye annen katt av meg denne uka, men jeg må nok innrømme at jeg ikke kommer til å greie å holde meg helt unna den sjarmerende Monsen, selv om han nå offisielt er friskmeldt. Det er fare for at jeg må dra dit på besøk for å kose litt også. Etter fullført tjeneste i går fikk jeg for øvrig et fantastisk diplom som bare må opp på veggen. Ikke mange som har et diplom med «Lars Monsens fortjenestemedalje i gull for lang og tro tjeneste da matmor ble for feig» på veggen!
Men nå må jeg altså på butikken og kjøpe eksklusivt våtfor i saus, – i håp om tilgivelse fra sjefen i huset, – jeg har ikke hjerte til å la henne lide noe lengre….
