Når familien Dalsegg setter i gang med et prosjekt kan det fort ta av. Jeg får ofte høre at jeg kan bli litt i overkant intens og ivrig. Jeg vil påstå at jeg er sterkt arvelig belastet.
Her om dagen spurte jeg foreldrene mine om de visste hvor de gamle treskia mine var
– De jeg fikk jula 1979 vet dere?
Jeg innser at dette ikke er et spørsmål man kunne ha kommet med i hvilken som helst familie. Men nå har det seg slik at vi er ikke så flinke til å kaste ting i familien min.
Svaret jeg fikk var litt vagt, skiene fantes nok, men det hastet vel ikke? De stod nok litt kronglete til skjønner du, og de to var veldig opptatt akkurat nå.
Nei da, svarer jeg. Jeg trenger dem ikke før om noen uker. Det skal nemlig være Treskifestival i februar, og jeg skulle gjerne ha funnet på noe gøy med de skia.
– For øvrig hadde det vært kult om vi fant et retro ski-antrekk til meg? Hvis det finnes et sted? Det er som kjent viktig å kle seg for anledningen.
Opphavet lovte at de skulle ta en titt innen den tid.
Jeg er en slik person som helst vil at alt skal skje umiddelbart. Men med såpass laber respons innså jeg at her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Ikke noe å gjøre med det.
Senere samme dag hører jeg hakking av is.
En titt ut og jeg ser at min kjære far var i full gang med å jobbe seg gjennom isen for å få åpna døra til møkkakjelleren under Dalalåven Atelier. Den omtalte møkkakjelleren er helt fri for møkk, den brukes som lager for alt vi ikke vil kaste, men heller ikke vet hvor vi skal gjøre av.
Kort tid etterpå var mine gamle ski og staver fra 1979 funnet frem fra glemselen.
En leteaksjon i en møkkakjeller kan lett føre til at man finner mer enn akkurat det man jakter på. Mens jeg stod der full av nostalgi og beundret mine gamle treski fortsatte pappa å romstere litt der inne. Innimellom kom det noen utrop, og brått dukker han frem med flere par gamle treski, av litt forskjellig årgang. Alt ble dratt opp på Dalalåven.
Dagen etterpå kom mamma ilende opp låvebrua med pappas gamle nikkers i hendene. Hun hadde hatt en liten leteaksjon på loftet. Det viste seg at nikkersen hans passer meg helt perfekt. Så da ble det litt klær på meg også.
Min kjære mor har generelt høyt tempo og er effektiv. Det tok ikke lang tid før hun uoppfordret kastet seg ut i en skattejakt på mørkloftet. Før jeg visste ordet av det ankom hun med gamle skisko. Flere par faktisk.
Det stoppet ikke der må du tro. Nei da. Det skulle tatt seg ut. Nå var de i gang. Mamma har kunngjort at det er utrolig mye artig oppå mørkloftet. Nå har hennes gamle barneski med tilhørende staver også havnet her på arbeidsplassen min.
En titt rundt meg her jeg sitter og skriver får meg nesten til å føle at Dalalåven Atelier snart begynner å konkurrere med Rindal Skimuseum!
Uten å røpe for mye kan jeg kunngjøre at jeg blir tidsriktig kledd fra topp til tå i anledning Treskifestivalen.
Det er mye som er kjekt å ha og brått kan komme til nytte både nedi møkkakjelleren og oppe på mørkloftet.
Jeg kjenner jeg er klar for å ta en skattejakt der selv en dag også!
øverst foto av meg med pappas gamle nikkers og mine fantastiske Rindals-skistrømper