skru på lyset så jeg hører bedre!

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2021/02/Lost-in-thought-scaled.jpg

Hjernen vår er et fantastisk instrument.
Samtidig så er den litt merkelig.

Jeg er vel ikke den eneste som har skrudd av radioen i bilen, sluttet å snakke, senket farten og konsentrert meg helt og fullt om å lese gateskilt mens jeg kjører bil og skal finne frem til et nytt og ukjent sted? Det er jo litt merkelig, musikken på radioen eller det å snakke påvirker jo ikke evnen min til å lese veiskilt eller husnummer?

Jeg har også tatt meg selv i å be noen om å skru på lyset så jeg kan høre hva de sier bedre. Samboeren tar gjerne på seg brillene for å høre bedre. Det er om mulig enda litt rarere?

Jeg leste nylig en studie som viser at vi bruker den visuelle delen av hjernen vår for å tolke lyder i mørket. Dette gjelder også mennesker som har vært blinde fra fødselen av. Jeg synes slikt er utrolig fascinerende.

Av og til har jeg inntrykk av at koblingen mellom ørene mine og hjernen min fungerer noenlunde annerledes enn hos en del andre.

Jeg greier ikke å høre på en lydbok, – for jeg skjønner ikke hva jeg skal se på mens jeg lytter. Det er mulig dette har sammenheng med min evne til dagdrømming og tankeflukt. Uansett hva jeg ser på har det en tendens til å sette i gang en rekke med tanker, og plutselig er hodet mitt opptatt med noe helt annet enn å kun høre på. I tillegg synes jeg høytlesing går ulidelig sakte, hvis jeg får lese selv kommer jeg meg tross alt igjennom samme bok på en tredjedel av tiden.

Jeg har et lignende problem på konserter. Konserter der det skjer mye på scenen er best – for da er det mye spennende å se på. Det gjør at jeg blir mer engasjert og følger oppslukt med. Hvis de på scenen derimot er helt rolige skal det ikke mye til før blikket mitt begynner å flakke, og før jeg vet ordet av det kan jeg brått være like opptatt av samspillet mellom noen i publikum som det jeg skulle ha hørt – eller sett – på.

Den evnen min til å se på noe og så plutselig være et annet sted er rimelig sterk.
Ikke nok med at jeg lett blir distrahert når jeg ser opp på himmelen og ser alle slags fantasidyr og rare vesener oppe i skyene. Jeg blir også like begeistret hver gang jeg finner igjen ansikt i kvistene i takpanelet på hemsen på hytta vår. For ikke å snakke om når jeg ligger i tannlegestolen og finner mønster eller motiv i hullene i takplatene eller i tannlegelampen. Mens jeg ligger der funderer jeg innimellom over hva jeg ville malt i taket der hvis jeg hadde fått frie tøyler.
Bare tenk hvor mye mer gøy rotfyllinger og trekking av visdomstenner hadde blitt med et stort fargerikt takmaleri med masse små spennende detaljer! Et slik bilde der man oppdager noe nytt hver gang man ser på det.
Egentlig burde man hatt noe slikt i taket over gynekologstolen også.
Jeg håper inderlig jeg får et slikt oppdrag en dag!

Jeg har lest at dagdrømming mens man kjører bil kan være mer farlig enn å kjøre bil i ruspåvirket tilstand. Jeg prøver etter beste evne å ikke se på skyer mens jeg kjører bil så det er sagt. Det er nemlig så alt for lett å bli distrahert når man ser en flodhest som hopper hoppetau der oppe.

Til tross for hvor lite som til tider kan gå inn via ørene mine hvis jeg mangler noe å se på blir jeg stadig overrasket over hvor mye enkelte andre ikke legger merke til av ting de ser.
Når jeg er i situasjoner der jeg møter mange nye mennesker på en dag har jeg ikke sjanse til å huske alle navnene. Jeg ender da gjerne ende opp med å måtte beskrive personene. Jeg prøver da gjerne å forklare at det var hun som hadde det blå skjerfet og de perleøredobbene vet du. Eller han fyren som jeg vet jeg har sett før, han går alltid går i rutete skjorter, som oftest i røde farger. Og du vet hun eldre damen som hadde så snille øyne, og fortalte at hun kjente besteforeldrene mine, hun hadde rosa leppestift og helt hvitt hår. Jeg har også prøvd meg på å forklare at vedkommende hadde små hender til å være så høy, men at det var skikkelige arbeidsnever, med litt kvadratiske håndflater.
En helt logisk observasjon i mine øyne. Men jeg har etter hvert lært meg at dette ikke fungerer som beskrivelse for de fleste andre. Ofte får jeg da spørsmål om hvilken dialekt vedkommende snakket. Jeg må innrømme at det aner jeg som oftest aldri svaret på. Slikt legger jeg virkelig ikke merke til, – jeg aner ikke om vedkommende sa ikkje, itj eller ikke.
Men hårfrisyren, fargen på øynene, klærne og kroppsspråket har jeg altså full kontroll på, i tillegg til at jeg gjerne har lagt merke til om vedkommende biter negler, har nikotingule fingre eller om det er noe annet spesielt med hendene.

Kanskje det er litt som når jeg kjører bil? At jeg delvis skrur av ørene for å fokusere fullt og helt på det jeg ser?

øverst maleriet Lost in Thought, olje på lerret av Inga Dalsegg