Da jeg var lita var det vedig populært å kjøpe forskjellige ting med navnet sitt på. Alt fra klistremerker, tannbørster, dørskilt, nøkkelringer, penner, kopper og mye annet. Inga var et rart navn, ingen under 90 het Inga, bortsett fra meg da. Det var umulig å finne noe med navnet mitt på. Så jeg var litt misunnelig på både klassekamerater, venner og søsken.
Da jeg var i Brasil nå så jeg plutselig et vegskilt der det stod Inga.
Det neste var at jeg tok en ferge som het Inga II. Jeg oppdaget også at på siden av mange av drosjene stod det Inga-Taxi, og at det var en egen bussrute som het Inga. Jeg ble naturligvis helt i hundre og måtte ta bilder!
Dette forklarte muligens også at alle jeg møtte uttalte navnet mitt helt perfekt på første forsøk. Etter hvert fikk jeg vite at Inga også er en by, en elv (Rio Inga), et tropisk frukttre, og en av Brasils største arkeologiske turistattraksjoner, den 6 000 år gammel Inga-steinen (Pedra do Inga) som er dekt av mystiske symboler.
Nå som jeg har egen ferge og by og greier er det helt greit at jeg aldri fikk kopp eller nøkkelring med Inga på!
Jeg har som nevnt nylig returnert fra mitt første besøk i Brasil, anledningen var at jeg deltok på Den Internasjonale Kunstfestivalen i Rio de Janeiro.
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde før jeg dro. Men etter hjemkomst fant jeg ut at jeg i hovedsak ikke har fulgt noen av anbefalingene jeg fikk. Og at jeg heller ikke har opplevd de turistattraksjonene alle sa at man bare MÅ få med seg i Rio.
Likevel, – turen min kunne ikke ha vært bedre!
Da jeg tok de pålagte reisevaksinene fikk jeg en del formaninger, – som å ikke drikke vannet der nede, ikke en gang pusse tennene i vannet fra kranen. Det var bare å hamstre vann på flaske til alt var rådet. Ellers var det viktig å aldri kjøpe mat på gata, og å ikke ta på noen dyr. Jeg fikk beskjed om å dekke alt av hud og klær med et spesielt myggmiddel for å unngå malaria og andre sykdommer. Og fikk med en egen type antibac som måtte benyttes jevnlig.
Allerede første kveld skar dette seg. Jeg bodde nemlig ikke på hotell, men hjemme hos et lokalt kunstnerpar. Når de da satte en mugge med vann på bordet og jeg var tørst etter en lang reise, vel da drakk jeg. Etter å ha både drukket vann fra kranen og pusset tenner i det tenkte jeg at det får gå som det går. Jeg bor hos lokale folk, og gjør som de.
Jeg har også både kjøpt og spist mat på gata, – riktignok av ei som mine husverter anbefalte varmt. Og siden jeg bodde hos dyrevenner som er engasjert i å finne nye hjem til flere av Rios mange gatehunder var det bare å glemme dette med å unngå kontakt med dyr. Myggmiddelet luktet hjemmebrent så det hoppet jeg over. Flasken med antibac kom hjem uåpnet.
Jeg har forstått at noe av det viktigste å gjøre i Rio er å dra på noen av de flotte strendene og å ta turen opp til den enorme statuen av Jesus som rager over byen. Jeg fikk ikke gjort noen av delene. Tiden strakk ikke til. For øvrig synes jeg at det å få tilbringe en dag i en av byens favelaer (slumbyer) var langt mer viktig enn bading og soling.
Kontrasten mellom fattig og rik var enorm uansett hvor man var. Jeg var så heldig å bo hos et lokalt kunstnerpar, – Ana og Joaquim. Det å bo hjemme hos noen på denne måten ga meg et helt annet innblikk i lokal kultur. Hadde jeg bodd på et hotell hadde jeg på langt nær fått oppleve så mye spennende som jeg fikk. Fra rommet mitt så jeg rett ned i to forskjellige favelaer. Der var det jevnt over høyt lydnivå hele tida. Jeg sover veldig lett, og var noe skeptisk til hvordan dette skulle gå. Men etter hvert så vente jeg meg noenlunde på lydene av så mange mennesker på så lite plass, kombinert med mye bjeffing fra løshunder, noen haner som var forholdsvis døgnville, og litt skyting innimellom.
Skyting ja, – det var noe fyrverkeri den kvelden jeg ankom, – i forbindelse med en festival. Neste dag hørte jeg flere smell, og spør om det er fyrverkeri i kveld også. Da ble jeg satt ned ved kjøkkenbordet og fikk forklart at jeg måtte da høre forskjell på lyden av pistolskudd i nabolaget og fyrverkeri? Jeg følte meg passe naiv rett og slett. Og endte med å forklare at for meg var det å høre pistolskudd så usannsynlig at jeg automatisk antok at det var noe annet. Etter hvert sluttet jeg faktisk å tenke så mye over det når jeg hørte pistolskudd. Sirener fra politibiler hørte jeg aldri. Skytingen var jo i favelaen.
Alle jeg møtte var ekstremt gjestfrie og hyggelige, jeg tror nok at jeg har fått noen nye venner for livet. Jeg skulle egentlig bare leie rom hos mine husverter, men ble inkludert i alt de gjorde, som et familiemedlem. Da de skulle på bursdag fikk jeg beskjed om at jeg naturligvis også var invitert. Brasilianernes eget forhold til tid var innimellom en prøvelse for meg som er ekstremt presis av meg dog. Da vi skulle på denne bursdagen sa de at den startet kl 20. Så jeg prøvde å forberede meg mentalt og tenkte at det betyr sikkert 20.30-21. Men nei da, vi kom oss ikke ut døra før kl 22.45. Det var ikke noe problem, bursdagskaka ble ikke servert før litt etter midnatt. Heretter lover jeg å bli litt mindre irritert på de av mine nærmeste som ikke er så flinke til å passe klokka!
Av alt det jeg opplevde var likevel det som ga dypest inntrykk turen inn i en favela. For meg var det uhyre viktig å få med meg dette siden galleriet jeg samarbeider med der nede driver en kunstskole for barn i en favela. Så gjennom salget av min kunst i Brasil er jeg med på å støtte dette prosjektet. Det er vanskelig å beskrive med ord hvordan det var der, standarden på husene, det å se hvordan de levde og hvilke muligheter de hadde. Det fantes ikke renovasjon, så det fløt med søppel. Gatene var smale smug fylt med vaklevorne trapper. Her gikk det verken an å kjøre moped eller sykle. Men til tross for levestandarden virket de fleste menneskene der også glade og positive.
Og for dere som lurer på hvordan det gikk å overhøre alle gode råd fra ekspertene. Vel jeg fikk ikke dårlig mage før jeg spiste den franske flymaten på Air France-flyet hjem!
Jeg endte med å ta mange bilder, så for de som er interessert i å se flere foto ligger det også noen flere under Nyheter her på nettsiden min
2 Responses to “Skyting eller fyrverkeri?”
Lisbeth Kingsrud Kvisten
Så artig å høre om dine opplevelser i Brasil! Av egen erfaring vet jeg at å bo hos lokale, eller reise med kjentfolk er gull ?
Lisbeth.
Inga Dalsegg
Det er jeg så enig i Lisbeth! Har snakket med en del andre mennesker som
har vært i Rio men da har bodd på hotell, og ser at de har opplevd byen
på en helt annen måte enn meg. Jeg ville helt klart ikke ha byttet!
Jeg
kjente ikke mine husverter fra før, så var litt spent på å møte de. Jeg
forventet kun et rom og frokost, og noen jeg kunne spørre om tips og
råd. I stedet møtte jeg gjestfriheten selv, – og fikk altså gleden av å bo hos folk som
inkluderte meg, passet på meg, tok meg med på alt, og anså meg som et
familiemedlem.