Det er litt rart med minner.
Tenk etter – gå tilbake i tid – hva er det du husker best? Hvilke inntrykk er det som sitter igjen? Det er ikke nødvendigvis slik at det er de dyreste måltidene eller opplevelsene som har skapt de beste minnene.
Av og til kan en lukt, noe jeg ser, hører eller smaker fremkalle et minne jeg trodde jeg hadde glemt.
Vi vokste opp langt unna besteforeldre, tanter og onkler, det førte til at mange av feriene våre ble tilbragt i Rindal eller Øvre Surnadal for å besøke slekt. Bilturene til og fra ble også en del av disse feriene.
Lukten og lyden av noen som tømmer kaffe fra termos tar meg umiddelbart tilbake til barndommens bilturer. Det var alltid med en knalloransje termos på disse turene, og jeg husker tydelig hvordan mamma tømte kaffe fra den oppi pappas oransje kopp underveis – mens han kjørte. Kaffelukta synes jeg fremdeles er koselig, selv om jeg aldri har begynt å drikke kaffe selv.
Lukten av salt spekemat på trefjøl bringer frem minner om min bestefar. Han brukte å sitte ved kjøkkenbordet med ei godt slitt spekefjøl med et fenalår oppå. Fenalåret var naturligvis hjemmelaget. Han skar først av skiver, som han så delte opp til lange strimler. Disse ble fint dandert på brødskiva.
For mange barn var HaPå, Banos, Nugatti eller Sjokade det store. Men for meg var disse bitene med fenalår det mest fantastiske pålegget i hele verden. Det var noe spesielt med hele situasjonen, jeg opplevde det nærmest som et rituale. Måten bestefar satt der med kniven og den spekefjøla på – ei fjøl som forøvrig bar preg av at han alltid skar på samme sted. Mens jeg satt på andre siden av kjøkkenbordet og fikk overrakt både biter med fenalår som ble puttet rett i munnen og biter som ble lagt på min egen brødskive.
Dette er minner som fremdeles gir meg en nostalgisk lykkefølelse.
Storesøster på sin side fikk syltede griselabber og griseører av den samme bestefaren, noe hun syntes var skikkelig stas. Jeg for min del kan aldri huske å ha smakt det. Men jeg tror nok jeg hadde spist hva som helst hvis jeg hadde fått det av bestefar mens han satt der med den spekefjøla si.
Det er noe med lukt og smak som lett kan transportere oss tilbake til barndommen. Barndommens smaker er også noe som kan fungere som trøst når livet butter litt i mot. Jeg har en venninne som vant en krystallskål med sjokolade-risboller på bedehusbasar som liten. For henne har risboller en slik funksjon, det smaker barndom og gode minner.
Selv tyr jeg gjerne til Smurfedrops hvis jeg er litt nedfor. Det må være de i rød eske. Jeg forbinder de med min tvillingsøster Elin.
Da pappa var liten fikk han av og til appelsin med sukkerbit i – da var det høytid har jeg forstått. Dette lærte han videre til oss barna, vi syntes også dette var storveies. Appelsinskallet ble skrellet av kun øverst på toppen, så stappet vi nedi en sukkerbit eller to, og knadde appelsinen litt slik at sukkerbiten løste seg opp i saften, før vi slurpet i oss søt appelsinsaft. Bare det å skrive om dette gjør at jeg fikk lyst til å smake det igjen!
De årene jeg bodde i England merket jeg brått savnet etter en del norsk mat som ikke var å få kjøpt der. Jeg husker spesielt godt en gang jeg ikke hadde vært i Norge på ett år, mamma og pappa gledet seg til jeg skulle komme på besøk og spurte hva jeg ville ha til middag når jeg kom hjem. – Fiskeboller i hvit saus! svarte jeg. Ikke helt det svaret de hadde forventet. Det var også et krav at det var nok tykk, hvit saus, slik at jeg kunne mose potetene med gaffelen for så å blande de sammen med sausen.
Jeg ble nok ekstra glad i fiskeboller, brunost, makrell i tomat og kaviar de årene jeg bodde i utlandet og ergo ikke hadde tilgang på det. Nå kan det være mange år mellom hver gang jeg spiser fiskeboller, jeg fikk det sist servert på bursdagen min i desember, da jeg var innlagt på Ullevål Sykehus. Min fiskebolle-nostalgi gjorde at det faktisk ikke ble så verst som bursdagsmiddag.
Hvilke smaker og lukter gir deg nostalgiske barndomsminner?
Øverst foto fra 1976 av min mormor som smører brødskiver med leverpostei til min tvillingsøster Elin og meg, hunden Kaisa fikk nok også smake
