Som katt så eier?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/11/Frøya15.png

Jeg deler hus og hjem med katten Frøya på 15 år. Vi to eldre damene har bodd alene sammen siden hennes bror Balder gikk bort for snart 2 år siden.

Frøya har forandret seg en del etter at hun ble eneste pus i huset, – nå kan hun ligge hvor hun vil, – hun slipper å vente på tur når det er mat, og hun har oppdaget at matmor Inga er langt mer ettergivende nå som det bare er oss to damene.
I en alder av 15 år driver altså Frøyapus og tester grenser, som oftest får hun det som hun vil til slutt, – noe hun naturligvis er fullstendig klar over.

I senere tid har det også begynt å gå opp for meg at vi to blir mer og mer like.

Vi har for eksempel den samme favorittmaten, – vi er begge strålende fornøyd så lenge vi får fisk eller ost, – og vi er begge altetende innen kategoriene fisk og ost.
På kalde vintermorgener er jeg evig frossen og lager derfor gjerne havregrynsgrøt til frokost, – som vi da begge spiser.
Frøya var skikkelig syk for mange år siden, – jeg slet veldig med å få i henne noen medisin-kapsler. Når jeg tvang kasplene inn i munnen på henne gikk det ofte hull på dem. Så jeg prøvde å skjule medisinen i alt fra gourmet-kattemat til leverpostei, kaviar, fisk m.m, – ingenting fungerte. Helt til jeg prøvde havregrynsgrøt, da gikk alt ned på høykant. Min kjære mor kommenterte den gangen at det muligens ikke var så mange som laget havregrynsgrøt til katten sin hver morgen for å kunne gi henne medisin. Vel, – det er kanskje mer unormalt at det faktisk førte til en vane som har bestått i 8-9 år nå.
Yoghurt er en annen favoritt her i huset. Da får Frøya først slikke lokket, og så til slutt prøve å stikke hodet så langt ned i det tomme begeret som mulig for å få i seg restene.

Ellers så er vi begge rimelig forfengelige, – Frøya bruker mye tid på pelsstell, og jeg er som kjent aldri å se utenfor husets fire vegger uten sminke. Vi begynner begge å bli halvgamle og sære, – men føler oss ikke helt utgått på dato enda.

Vi er begge over gjennomsnittet lekne for alderen; Frøya løper fremdeles rundt og jager skyggen sin på kveldstid, – gjerne i badekaret for der er det topp lysforhold for slike aktiviteter har jeg forstått. På dagtid elsker hun å klatre rundt på takbjelkene på Dalalåven Atelier.
Jeg fikk senest denne uka klar beskjed av en 10-åring om at jeg ikke teller som voksen fordi jeg tuller og leker så mye (med medfølgende forklaring om at voksne bare ikke forstår noe, – men det gjaldt ikke meg altså!).
Vedkommende er muligens inne på noe, siden jeg fremdeles anser det som stor stas å skjære gresskarlykter og å kle meg ut. Gleder meg som en 5-åring over kramsnø, – for da kan jeg bygge snødrager og snøtroll, og allerede nå har begynt å fundere på hva vi skal bake på den store Pepperkakebyggverkbakedagen hos meg i år. Tidligere år har vi bakt alt fra vikingeskip til iglooer og pyramider. I tillegg har jeg og min kule 11-årige venninne begynt å lure litt på om vi skal ha juleverksted sammen snart, – men vi er litt usikre på om mamman hennes får være med altså.

Jeg og Frøya liker også begge to å lese på senga. Vi har vårt eget lille kveldsrituale, – når jeg går for å pusse tennene går Frøya i forveien og varmer opp fotenden av senga. Straks jeg kommer etter krøller hun seg sammen på brystet mitt og maler høyt mens jeg leser.

Vi er begge frosne og elsker å krype inntil en opptent vedovn med pledd over oss, og er skjønt enige om at man bør tenne opp hvis det er under 25c inne.

Vi liker å gjøre ting sammen. Når jeg tegner sitter Frøya i fanget, når jeg pusser tenner eller måker snø sitter Frøya på skulderen min, når jeg ligger i badekaret sitter hun på badekarkanten, når jeg sykler eller sparker til atelieret sitter hun i kurven sin og er med, når jeg spiser har hun egen stol ved spisebordet hun sitter på. Når jeg lemper ved sitter hun på vedstabelen og overvåker. Vi er nok litt avhengige av hverandre rett og slett.

Det finnes naturligvis en og annen ulikhet også, – jeg lar for eksempel Frøya få drive på med musejakt alene, mens hun foretrekker å bare se på at jeg maler. Men hun hjelper gjerne til med å skrive, – akkurat nå sitter jeg med datamaskina i fanget, – og strekker armene over Frøya som da ligger mellom meg og tastaturet. Innimellom får jeg en liten dask av en labb fordi jeg har glemt å klappe og kose.
I dag blir det laks til middag, – det ble naturligvis enstemmig vedtatt!

catbearding