Stabeis på skitur

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/01/Vind.jpg

”Du er så innmari sta!” sa pappa til meg i sommer, – ”Å ja? Og hvem tror du jeg har arvet DET fra?” svarte jeg!
For 3 år siden fikk jeg beskjed av både kirurg, lege og fysioterapeut om å gå masse på ski for å trene opp igjen skulderen min etter to operasjoner.

Jeg liker å gå på tur, storkoser meg på hyttetur uansett årstid. Jeg tar gjerne sparken fatt for å sparke 15km hjem etter å ha vært på fest hos gode venner. Men organisert idrett sliter jeg med.
Jeg innrømmer gjerne at lenge fikk jeg frysninger nedover ryggen og nesten litt panikkangst ved tanken på at jeg skulle ut i lysløypa på ski. Jeg visste at jeg helt garantert ikke greide å dra dit alene, det var bare ikke mulig. Jeg hadde ikke vært i lysløypa siden skoleskidagen i 9.klasse, og det er noen år siden for å si det mildt. Løsningen ble å finne seg en treningspartner som støttekontakt, – og pappa stilte heldigvis opp!
Vi to gikk enormt mye på ski den vinteren, i lysløypa på kveldstid midt i uka, og dagsturer på hytta i helgene. Jeg lærte meg etter hvert å overse alle supersprekingene i de åletrange skidressene sine som løp forbi oss to ganger før vi hadde rukket en runde, selv om de alltid ga meg inntrykk av at vi gikk for sakte, hadde feil klær, og bare var i vegen.

Skuldra mi ble bedre, så jeg gikk sakte tilbake til å hovedsakelig gå på ski utenom oppkjørte løyper. Nå i år er det dog pappa sin tur til å trenge treningspartner, da han har pådratt seg en prolaps og en dårlig fot. Det er med andre ord min tur til å hjelpe ham nå, så vi to er tilbake i lysløypa igjen. Torsdag i forrige uke havnet vi uvitende midt oppi noe som heter skileik.
Her hadde far og datter gått rundt i lysløypa i ro og fred flere kvelder på rad, vi hadde lykkes med å finne tidspunkt på dagen da det var få andre der, noe vi var godt fornøyd med. Da vi ankom torsdag føltes det dog som det var rundt 500 andre skigåere der, alle iført Rindal IL sine drakter med ”Tid til å leve” skrevet på ryggen. Det myldret av skientusiaster i full fart, – over alt. Vi konkluderte med at de fleste av dem ikke så ut til å egentlig ha så mye tid til å leve, siden de raste rundt i et ekstremt høyt tempo. Hadde jeg vært alene hadde jeg nok følt for å snu, men vi hadde jo bestemt oss for å gå på ski, og vi kom oss faktisk helskinnet gjennom våre planlagte runder også den kvelden.

På lørdag var det meldt dårlig vær, stormen Nina kom ikke hit til Nordmøre, men noe turvær var det så absolutt ikke. Pappa og jeg hadde snakket en stund om at vi hadde lyst til å ta en dagstur til hytta, og bestemt oss for lørdag.
Mamma hadde visst sagt «det er ingen skam å snu» da vi dro.
Pappa og jeg så på hverandre da vi parkerte bilen på Setra øverst i Romundstadbygda og jeg oppdaget at jeg nesten ikke fikk opp bildøra på grunn av vinden…. Vi ble enige om at vi har da for svingende aldri snudd før heller, så hvorfor skulle vi gjøre det for første gang akkurat i dag??!!
Og vi hadde jo med oss mat, kunne jo ikke sitte der i bilen og spise den! Skulle tatt seg ut! Det var nok bare å dra lua ned, buffen opp, snøre igjen hetta, gå krumbøyd ut og få skiene ned fra biltaket!
Fornuftige folk holdt seg sikkert innendørs foran en knitrende vedovn og hørte på uværet lørdag. Vi mer optimiske sta gærningene dro altså ut på skitur på hytta, – det hadde vi jo planlagt for ei uke siden, – og vi kan da ikke drive å endre på planene våre bare på grunn av noe vær må du skjønne…!
Deler av vegen måtte jeg plante skistavene i bakken og bare konsentrere meg om å prøve å stå i ro til de verste vindkastene ga seg. Kombinasjonen av piskende horisontal snø som førte til at man ikke så noe som helst, motvind av typen som førte til at man staket på harde livet i nedoverbakker, men likevel ikke fikk noe særlig gli, føre som skiftet mellom blankpolert skare og store myke snøfonner gjør at jeg må innrømme at det ikke var noe særlig koselig turføre den dagen. Med en buff trukket opp over nesa, lua trukket ned til øynene, og hette utenpå der igjen var det heller ikke så lett å føre en hyggelig samtale mens man gikk, men vi forsøkte da å rope litt til hverandre innimellom!
En ting er sikkert: vi fikk i hvert fall gå på ski i fred! Ingen andre turgåere ble observert på turen.

Vel fremme på hytta tente vi opp i ovnen, laget oss te og spiste matpakken vår fullt påkledd i en hytte med kuldegrader. Om ikke annet var det godt å slippe den piskende vinden. Det er vel det som kalles hyttekos i januar! Da innetempretauren i hytta kom på 0c rusket vinden såpass i hytta at det bare var å komme seg ut igjen, få på seg skiene og dra hjemover.
Jeg har spist litt vel godt i hele desember, og hadde derfor planlagt å unngå godteri en stund fremover, men den Kvikklunsjen jeg spiste foran vedovnen på hytta lørdag følte jeg at jeg at jeg fortjente!

Om det gjelder snekring, skiturer eller andre ti2.juledags lunsjng er det i hvert fall en ting som er sikkert, hvis både pappa og jeg har bestemt oss og er enige om noe er det ikke lett å få oss til å snu og ombestemme oss!