Jeg elsket persille som barn.
Persille var rett og slett kult. Vi hadde dessverre ikke så mange typer grønnsaker i egen hage, men sommerferiene ble stort sett tilbragt på besøk hos besteforeldrene våre, så da benyttet jeg muligheten. Der ble jeg visstnok jevnlig observert mens jeg i lykkelig uvitenhet spiste en salig blanding av gulrotgress og persille, – uten å i det hele tatt reagere, – det tok noen år før jeg oppdaget forskjellen.
Persille var altså topp, noe annet som var veldig kult var stangselleri. Den dag i dag har jeg vanligvis alltid stangselleri i kjøleskapet, og det vokser persille i hagen min. I tillegg var jeg veldig begeistret for å pusse tennene, jeg brukte mye tannkrem, pusset lenge, og slet ut tannbørster langt raskere enn resten av familien.
Persille-dilla er det naturligvis Tøffe Tøfflus fra Skomakergata som er årsaken til. Han var mer som en superhelt i mine øyne, selv om jeg forstår at det høres uforståelig ut for dagens barn. Men altså, Tøfflus sitt bosted slo vel enhver hemmelig hytte jeg hadde bygd. Han kunne lett gjemme seg og lure de voksne, i tillegg hadde han egen hjemmekino, DET var det vel ikke mange andre som hadde på 70-tallet! Favorittfargen min var for øvrig grønt, så det å få bo i den grønne disken til Skomaker Andersen var naturligvis også en ekstra bonus her.
Stangsellerien kan jeg nok legge skylden på Tramteateret for. Karakteren Ernst Bernt i serien Hemmelighetene i B-by var direkte avhengig av stangselleri. Det var så ille at han til og med endte med å stjele stangselleri på butikken når han var blakk, fristelsen ble for stor. Tramteateret hadde for øvrig mange herlige karakterer i seriene sine, jeg kalte opp en av bamsene mine etter Pelle Parafin.
Når vi først er inne på stangselleri så vekker det også minner om serien Allo Allo der den yppige servitrisen Yvette ofte tok med seg enkelte kunder ovenpå. Hvis de betalte ekstra inkluderte servicen våt stangselleri, hjulvisp og flygerhjelm. Jeg ser for meg serieskaperne hadde det uendelig morsomt med å pønske ut de fetishene der!
Jeg er fremdeles en storforbruker av tannbørster. Flode og Trond-Viggo bør antagelig få noe av æren for min iherdige tannbørsting. Jeg har enda aldri hatt hull i tennene, og synes bare det er gøy å dra til tannlegen.
Brødrene Dal padlet på ekspedisjon oppover Overfloden i kanoen Elvegris. Jeg og min tvillingsøster Elin dro på ekspedisjon oppover bekken ved hytta vår. Vi vasset midt i bekken og dro med oss lekebåtene våre i hyssing. Terrenget var ikke alltid lett for Søstrene Dal(segg) på ekspedisjon, vi måtte nemlig klatre opp en bratt foss også. Reglene tilsa at det ikke var lov å sette føttene på land, – vi lekte jo tross alt at vi padlet i kano, – noe som førte til at vannet stor sett gikk over støvlene. Mamma sine forslag om at det hadde vært lurt å ikke vasse der det var dypest, slik at vi slapp å ende med klissvåte støvler, ble naturligvis ikke tatt til etterretning. Man kan jo ikke padle på land. Bekken vår var minst like lang og svingete som Overfloden, så dette kunne vi lett bruke hele dagen på. Den omtales den dag i dag som Overfloden i familien vår, – både når vi snakker om den og når den nevnes i Hytteboka.
Smurfene gjorde sitt inntog i Norge da jeg var 4 år gammel, – foreldre flest ble nok drevet til vannvidd av smurfesangen, mens vi barna naturligvis aldri ble lei. Slik er det jo i den alderen. Jeg syntes Trond-Viggo var verdens kuleste fyr, både når han pusset tennene til Flode og i programmet Kroppen der han kravlet rundt inne i kroppen på jakt etter onde bakterier, løp rundt og kastet sædceller etter seg og mye annet. Jeg synes for øvrig fremdeles at Trond-Viggo er verdens kuleste fyr.
Det var stor stas da vi fikk Trond-Viggo kassett i gave, spesielt var sangen Kua med fletter og juret på tvers morsom. Trond-Viggo var så kul at jeg til og med tilga ham for å lage sangen Tramp på en smurf der han synger ”Små avskyelige blå med hvite luer på, overalt hvor jeg er, så hører jeg det her…smurfer løper ikke fort, så tramp dem ned og tørk det bort.Tramp, tramp, tramp på en smurf.”
Det er mulig barn kan få langt mer usunne eller merkelige interesser og fikseringer fra tv enn det jeg med en barndom i Norge på 70- og 80-tallet fikk. Jeg er langt fra oppdatert på nåtidens barne-tv, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at mye av den ikke stimulerer barnas fantasi på samme måte.
Skal man se det hele i et annet perspektiv så vokste jeg da opp med barne-tv der jeg så på en voksen mann som delte hus og seng med en flodhest. En flodhest han pusset tennene til og sang for, og som også nok var det eneste sosiale livet han hadde.
For ikke å snakke om den eldre skomakeren som sjelden fikk repaprert så mye sko, fordi han var så sosial. Stor omgangskrets til tross så hadde han en levende tøffel boende inne i arbeidsbenken sin, – som han da så film sammen med og foret med kruspersille