Tidsmaskin mot kroppshysteri

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2019/01/DivaInga.jpg

Jeg går ikke ofte på vekta, jeg merker det vanligvis først på klærne mine at jeg har gått opp eller ned i vekt. I romjula ble det likevel til at jeg bet sammen tennene og gikk på vekta.
Som forventet viste den et alt for høyt tall, – noe antallet skjørt og kjoler som ikke lenge passer for lengst hadde gjort meg klar over.
Det hele fikk meg til å tenke, – for når var jeg sist fornøyd med kroppen min?

For 15 år siden veide jeg 24 kg mindre enn jeg gjør i dag. Jeg brukte størrelse XS på overkroppen.
Når jeg nå ser bilder fra den gang blir jeg litt imponert over hvor slank jeg var.
Til tross for det husker jeg godt at jeg hadde enkelte klesplagg jeg knapt brukte «fordi jeg var for feit.»
Jeg husker egen misnøye over hvordan en nyinnkjøpt superstilig bikini «gravde seg inn i valkene mine» – så den endte med å i hovedsak bli brukt når jeg solte meg hjemme i hagen. Nå lurer jeg mest på hvor de imaginære valkene var?

Hadde jeg hatt en tidsmaskin kunne jeg tenkt meg og tatt en prat med den yngre versjonen av meg selv for å forklare at hun burde være fornøyd med kroppen sin.

Mye har forandret seg siden den gang.
Da jeg var i 20-årene var jeg i et miljø med mye kroppsfokus. Mange av vennene jeg hadde da hadde tatt fettsuging, silikon, Botox, og til og med ansiktsløftning før de var 30. De som ikke allerede hadde tatt plastisk kirurgi sparte penger for å få råd til det, noen tok opp lån.
Jeg hadde en venninne som var glamourmodell, hun hadde omtrent klippekort på å legge inn silikon i brystene.
Jeg glemmer aldri en kveld ute på byen da hun så meg opp og ned og sa høyt at hvis hun hadde vært så feit som jeg var blitt nå, vel da hadde hun ikke vist seg ute blant folk!
Jeg ble målløs, holdt inn magen resten av kvelden, dro hjem og tok 100 sit-ups før jeg la meg. Jeg levde deretter på salat i en uke. Jeg brukte størrelse 36 i klær, men var likevel overbevist om at det hun sa var sant.

Mye har som sagt skjedd siden den gang. Jeg er heldigvis ikke omgitt av venner som bruker all sin fritid på å diskutere det nyeste inne plastisk kirurgi lengre. I stedet går det i fjellturer, hytteturer, og koselige kvelder med god mat og drikke.
Jeg har perioder der jeg sliter mye psykisk, og da tyr jeg til trøstespising, når valget står mellom tunge medisiner og god ost er valget egentlig enkelt. Andelen klær i klesskapet som ikke passer på kroppen lengre har blitt større og større etter at jeg passerte 40.

På denne tida i fjor var jeg lettet over å ha vedtatt at jeg var ferdig med mannfolk for godt. Noe av det fine var at da slapp jeg at noen skulle se meg naken igjen, jeg orket bare ikke tanken på det. Men så utpå våren møtte jeg en mann, – vi falt begge pladask, – og brått hadde jeg kjæreste likevel. Men jeg kunne ikke helt forstå hvordan han kunne finne meg attraktiv.
For det er fremdeles litt slik at menn bare blir distingverte når de blir eldre, med grått hår og noen rynker. Mens vi damer vi blir gamle.
Med alle disse ekstra kiloene i tillegg til alt det andre forfallet, – hvordan var det egentlig mulig at han kunne like meg? Og hva ville skje når den verste forelskelsen stilnet og han faktisk la merke til hvor langt forfallet hadde kommet hos meg?

Hvorfor er vi så kroppskritiske?
Skyldes det kulturen, oppdragelsen, begge deler? Eller er det noe som bare ligger i mange av oss, som vi ikke kan bli kvitt?

Jeg tror god selvfølelse ikke nødvendigvis betyr at alt er perfekt, men at du aksepterer tingenes tilstand i deg selv. Kroppen vår er vårt hjem, og vi bør kunne slappe av hjemme.

 

Bildet øverst er fra sommeren 2008. Bildet av meg på bilpanseret bidro visst til at en kompis fikk solgt bilen sin rimelig kjapt! Synd jeg ikke selv satte pris på den kroppen jeg hadde da

Jeg elsket dette skjørtet og brukte det mye. Men jeg husker jeg hadde store komplekser denne helga her fordi jeg mente jeg var blitt alt for feit til å bruke det. Nå hadde jeg vært strålende fornøyd om det skjørtet hadde passet igjen…

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.