Jeg løftet opp kjolen, dro ned trusa og satte meg ned på toalettet. Omtrent samtidig som strålen traff vannet hørte jeg en dyp mannsstemme hviske på engelsk;
– Knock knock, can I come in?
Jeg skvatt til og trodde knapt mine egne ører! Her satt jeg på et offentlig toalett, og en fremmed mann ville inn på do til meg! Jeg ble så satt ut at jeg ikke helt fikk med meg detaljene i resten av det han sa. For fyren ga seg nemlig ikke.
Plutselig ante jeg en bevegelse i sidesynet og et sett gigantiske rosa kjønnslepper lyste opp den grå betongveggen over dorullholderen.
En tissepause langt utenom det vanlige, men så var jeg ikke på hvilket som helst toalett, jeg var på Kistefos museum.
Nå først oppdaget jeg prosjektoren i taket. Det jeg hadde trodd var enorme kjønnslepper var en munn på høykant, og det var naturligvis den som snakket til meg.
Opplevelsen var såpass unik at jeg brukte langt mer tid der inne enn strengt tatt nødvendig.
Da jeg kom meg ut av avlukket stod en gruppe eldre svenske damer i engasjert samtale ved vasken. De var på pensjonisttur og kunsten på do hadde tydelige konsekvenser.
En av de eldste spurte;
– Har dere tittet på dere selv der nede noen gang? Med speil?
Det føltes som jeg hadde gått fra å være publikum til å ta del i en performance.
Dette var ikke reaksjonen jeg hadde forventet fra eldre svenske pensjonister på tur. Hun fulgte opp med å fortelle om en sommer da hun hadde fått utslett og kløe i underlivet, og hvordan ektemannen hadde oppdaget dette før henne.
– Och så hämtade han en spegel och bad mig titta i den.
Reaksjonen fra de andre damene var en opplevelse i seg selv.
Jeg returnerte til galleriet sprekkferdig av fortellerglede, allerede på omtrent 60 meters avstand til min venninne Gunn Marit utbrøt jeg;
– Har du vært på do her? Du må gå på do!
– Men jeg må ikke tisse, svarer Gunn Marit.
– Jo du må gå på do – NÅ!
Utover dagen innså seg at jeg ikke hadde fått nok. Jeg var nysgjerrig på monologene og munnene i de andre avlukkene, og bare måtte returnere.
Denne gangen møtte jeg en australsk kvinne, vi slo oss sammen og gikk fra avlukke til avlukke.
Så sier min nye dokunst-venninne;
– Jeg lurer på hva de har på herretoalettet?
Da var det gjort! Nå var det ingen vei tilbake. Hennes ektemann hadde gått dit, vi stilte oss opp utenfor mens hun ropte
– Herb? Heeeeerb? Heeeeeeerb!
Ikke noe svar. Vi lyttet, det var stille. Vi kikket oss rundt, tok sjansen, og listet oss inn. Ikke en mann i sikte, kun en rekke med 6 toalettbåser. Min nye venninne åpner døren på den første, og der åpenbarte det seg en rutete skjorte! Jeg fikk panikk, og begynte å flykte samtidig som mannen inni skjorta snudde seg.
Det var heldigvis bare Herb fra Australia som stod og fotograferte et gigantisk øyeeple som svevde over urinalet.
Vi tre tittet inn i flere båser. To av dem var dog låst, så vi vedtok tilbaketrekning før de stakkars mannfolka var ferdige med sine ærend og fant to overentusiastiske middelaldrende damer som snek rundt og filmet der inne.
Denne gangen kom jeg nok en gang halsende opp trappa til galleriet mens Gunn Marit tålmodig ventet. Hun hadde i det minste skjønt at dette ville ta sin tid denne gang. Hun var dog muligens ikke helt forberedt på at jeg jublende jodlet at jeg har møtt dette kule paret fra Australia og vi tre har alle vært på herretoalettet sammen!
Samtidig som jeg kringkastet mitt besøk på herretoalettet oppdaget jeg at en av museumsvaktene stod rett bak meg. En stor skjeggete bamse av en vakt som gliste i skjegget og prøvde å late som han ikke hadde hørt meg – i hvert fall helt til jeg spurte han om navnet på kunstneren bak verket.
Moralen i historien er; museum er gøy, og kunst på do kan føre til mye underholdning, nye samtale-emner, spennende opplevelser og uten tvil en god historie eller to.
Christen Sveaas hadde visst en ambisjon om å oppføre verdens mest spektakulære toaletter, jeg er stor fan, og anbefaler alle som besøker Kistefos om å gå på do inne i The Twist!
