Jeg visste at jeg kjørte meg selv hardt i oktober. Jeg har en kronisk sykdom, og tåler ikke like mye som før. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde noe valg.
Bookingene stod i kø – og det er unektelig gøy å være så ettertraktet at jeg blir booket et helt år i forveien og har ventelister.
Jeg hadde planene klare for de første dagene etter endt turnering som gresskardronning. Jeg gledet meg til et par kreative dager alene på atelieret. Jeg hadde ideer og skisser klare for 3 gresskarlykter.
Kroppen min hadde dog andre planer. Reservetanken var tom. Den hadde nok kun gått på adrenalin og stahet en stund.
Det ble full stopp. Etter omtrent et døgn tilbrakt hjemme alene i fosterstilling med ekstreme nervesmerter, gråting, hyling, jevnlige brekninger og besvimelser ble jeg innlagt på sykehuset.
Jeg fikk seng, rom og medisinering omtrent umiddelbart.
Jeg innså ganske raskt at jeg langt fra hadde fått nok smertelindring, og måtte be om mer. Samtidig som jeg fikk en dose til stryker sykepleieren meg på skuldra og sier;
– Stakkars deg, nå skal du få noe som tar vekk smertene, slik at du endelig får hvile og sove.
Min første tanke var at dette var omtrent det dyrlegen sa til den forrige katten min da hun måtte avlives.
Hvis smertene ikke roet seg snart følte jeg meg for øvrig også klar for turen til de evige jaktmarker. Hadde jeg vært et dyr hadde jeg uten tvil vært avlivet for lengst.
Den ekstra medisineringen slo til, jeg følte en heftig rus komme innover meg i bølger. Det kjentes som det var høy sjøgang i senga, og jeg burde holde meg fast for å unngå å falle ut. Jeg ble tatt med av bølgene og skylt inn i søvnen.
Jeg husker at en sykepleier kom inn for å spørre meg om hvor jeg var på smerteskalaen nå, men jeg tviler på at hun fikk noe fornuftig svar ut av meg.
Jeg våknet en gang utpå natta og tenkte at jeg må flytte på hånda mi, den ligger litt ubehagelig. Men jeg var fullstendig ute av stand til å forstå hva som skulle til for å greie en så komplisert oppgave. Hvordan flytter man egentlig på en kroppsdel?
Jeg sovnet igjen før jeg fant ut av det, og våknet ikke før det var morgen og de ville sjekke blodtrykk, puls og temperatur. Så jo da, jeg fikk nok medisin til slutt.
Jeg hadde ikke fått med meg noe særlig fornuftig til sykehuset, kun mobillader, skisseblokk og penn – slik i tilfelle jeg måtte vente før jeg fikk hjelp.
Jeg har aldri skjønt hvordan noen kunstnere kan drikke alkohol mens de tegner eller maler. Jeg foretrekker et klart hode når jeg jobber.
Distraksjon er bra mot kroniske smerter, jeg slet med å skrive og å lese meldinger på mobilen da medisinene ga meg dobbeltsyn. Så tegneblokka kom frem. Jeg kunne jo prøve, og ingen trengte å se resultatet.
Det gikk ikke særlig raskt, og det krevde enormt med konsentrasjon, men jeg fikk faktisk tegnet litt der jeg lå. Jeg måtte forenkle, kutte ut detaljer, og jeg sovnet flere ganger underveis. Men det ga meg noe å fokusere på.
– Hvis du tegner så bra som dette når du er neddopet lurer jeg på hvordan du tegner til vanlig?
sa den ene sykepleieren.
I går solgte jeg min første tegning tegnet i morfinrus, det hadde jeg vitterlig aldri trodd. Det er helt klart ingen fare for at dette vil bli en vane, men tegneblokka skal om ikke annet få bli med på sykehuset heretter.
Øverst og under, foto underveis av tegning i sykesenga på St. Olavs Hospital i Trondheim
