Tynnslitt tålmodighet, frustrasjon og fortvilelse – og så idyll

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2025/01/makepause.jpg

Jeg forstår at det enkle hyttelivet ikke er for alle. Jeg skjønner at det kan virke fullstendig ulogisk å hige etter å dra langt til fjells i all slags vær for å grave ut en nedsnødd iskald hytte uten moderne fasiliteter.
Det er ikke for alle. Men for meg er dette stedet der jeg slapper av, kobler ut stress og mas, og virkelig koser meg.

Da jeg inviterte kjæresten fra Sør-Afrika på hytta første gang var det sommer, han syntes det var stor stas med både brønn, utedo og solcellepanel. Hytta er uten bilvei, det er 5km å gå på ski om vinteren. Sørafrikaneren hadde verken sett snø eller gått på ski før han var 50 år, så jeg hadde ingen forventninger om at han ville bli med dit vinterstid.

Jeg er usikker på om jeg skal skylde på optimisme, uvitenhet, stahet eller noe annet, men han har masa om at vi må på hytta snart lenge.
Fredag pakket vi sekkene og gjorde oss klare. Jeg foreslo først at kun jeg skulle bære sekk, dette ble nedstemt. Mitt neste forslag var at han kunne få en liten sekk med kun egne klær. Jeg ble fremdeles nedstemt. Jeg prøvde å forklare forskjellen på å gå i flotte skispor i lysløypa kontra djupsnø på fjelltur med sekk, men det var nok ikke så lett å forstå.
Jeg ga opp og tenkte at han får finne ut av det selv.

Det er ikke så lett å lære seg noe nytt som voksen, og det er heller ikke så lett å lære fra seg noe man gjør på instinkt. Spørsmålet jeg som sjef på Ingas skiskole har fått oftest er uten tvil;
– hvordan skal jeg komme meg opp igjen herfra?

Oppoverbakker ble den største utfordringen, skia gikk på kryss og tvers, han gravde bakdelen av skiene inn i snøen, og slet virkelig. På et punkt var fortvilelsen hans høy og tålmodigheten min tynnslitt. Han påsto hardnakket at det var noe feil med skiene hans, da det ikke gikk å løfte opp bakdelen på dem, det var kun fremparten som løftet seg… Dette lå an til å bli en lang dag.

Jeg innså at taktikken måtte endres. Jeg ga alt jeg hadde og spurtet til hytta, satte fra meg sekken, bråsnudde og gikk tilbake, tok sekken hans, gikk fra ham igjen, og begynte å grave frem den nedsnødde hytta.
Den stakkars mannen skulle i hvert fall få ankomme til fyr i ovnen og en kopp kaffe etter denne turen. Mens jeg måka meg nedover mot døra ringte telefonen fra en sliten mann som lå langflat i siste bakken. Skistaven hans hadde hengt seg opp i noe kjerr under snøen og trinsen hadde falt av på den ene staven, han fant den ikke. Jeg kastet meg rundt, spente på meg skiene, og kom til unnsetning, men uansett hvor mye vi lette kunne vi ikke finne den hersens plastdingsen.
Jeg ga ham mine staver, og hastet tilbake for å fortsette med å måke oss inn. Det tok på tida før han kom, det viste seg at han hadde endt med å krabbe de siste 200 meterne opp en bratt bakke i løs dypsnø på alle fire, mens han slepte ski og staver etter seg.

Innen den tid hadde jeg fått tent opp. Men brønn, utedo og inngangsparti måtte også måkes frem før det ble mørkt. Da vi endelig kunne sette oss ned i en varm koselig hytte og spise middag innrømte han at han aldri i sitt liv hadde vært så sliten eller hatt vondt i så mange muskler.
Neste morgen ventet mer slit, hyttetaket måtte måkes før mildværet kom.
Til tross for det håper han på flere hytteturer i vinter, men han ønsker mer undervisning i hvordan gå på ski opp bakker først.
Trinsen til skistaven ble dog aldri funnet, vi må nok vente til våren på den. Så jeg fikk en ekstra trimtur på 1 mil på lørdag da jeg måtte gå ned fra hytta og hente andre staver til han.

øverst foto av meg som tar en liten pause i måking av inngangsparti

Ronald på vei til hytta, nedoverbakker er skumle, men visstnok lettere enn oppover
vi fikk endelig måka oss en sti inn mot døra
jeg er i gang med å måke taket
Ronald på taket i gang med å måke