Det er en helt egen tilfredsstillelse ved å avslutte noe du har jobbet intenst med. Den følelsen av å endelig legge siste hånd på verket, og se resultatet av egen innsats.
Her om dagen ble jeg nektet den gleden. En god venn saboterte med vitende vilje den muligheten for meg.
Ryktene sier at sabotøren en periode vinglet litt noen dager, hun var visstnok usikker på om hun skulle gjennomføre sin utspekulerte plan eller ei.
Nå har det seg slik at jeg kjenner vedkommende såpass godt at selv mens panikken steg, pulsen økte, og jeg ikke visste min arme råd så var det ikke tvil i min sjel om at dette ikke var et uhell, men ren og skjær sabotasje. Jeg skjønte umiddelbart hvem den skyldige var.
Som nyoperert har dagene gått i ett, livet har kun handlet om medisiner, soving, og å komme meg gjennom hverdagen. Jeg trengte vitterlig litt distraksjon nå. Derfor gjorde det så utrolig godt å ha litt moro, spenning og engasjement i livet igjen. Jeg så desto enda mer frem til å komme i mål, og jeg var så ulidelig nær – men den gang ei.
Jeg ble egentlig ikke sjokkert, jeg vil heller beskrive det som forfjamset og overrasket.
Her hadde jeg kost meg i flere dager med å tenke, fundere, observere, prøve og feile mens jeg sakte, men sikkert puslet frem motivet på et detaljert puslespill. Det tok sin tid da de aller fleste bitene var hudfarget. Da jeg la bit nr 999 innså jeg at en bit manglet.
Jeg løftet opp esken og kikket både nedi den og i lokket. Jeg sjekket fatene jeg hadde fargesortert biter på. Jeg saumfarte spisebordet, løftet på alt fra tekopp til fruktskål og lysestaker. Jeg sjekket om noe kan ha falt på gulvet. Ingen tegn til den savnede biten noe sted.
Så slo det meg; Stine og Mildrid var på besøk for 5 dager siden. Jeg kjenner ingen som er like besatt av å alltid få legge den siste biten i et puslespill som Stine. Jeg skal ikke gå i detalj, men du vil ikke tro alt hun finner på for å være den som selv legger den aller siste puslespillbrikken på plass. Jeg har blitt vant til at det bare er slik når vi to legger puslespill sammen, men er hun troende til å ta en bit fra et puslespill som jeg pusler på her hjemme helt alene?
Det var ingen tvil i min sjel; JA!
Jeg måtte likevel telle til 10 og tenke meg litt om før jeg kastet meg rundt.
Det har seg nemlig slik at jeg anklaget Stine for denne synden etter å ha fått et puslespill med henne jula 2019 – den gangen tok jeg feil. Hun var faktisk uskyldig. Det viste seg at min daværende samboer hadde støvsuget opp den manglende biten. Samboeren måtte tømme støvsugerposen, mens jeg forklarte ham at det egentlig er forbudt å støvsuge rundt et bord der man legger puslespill. Jeg måtte også legge meg langflat og beklage ydmykt til Stine.
Men nå har ingen støvsugd, og ingen andre har vært på besøk. Det var ikke tvil i min sjel. Jeg ringte resolutt til den mistenkte, som ikke svarte. Hun var visst på en familiebursdag. Melding med kriminell anklage ble sendt. Grunnet manglende respons sendte jeg også en film av åstedet der jeg forlangte tyvegodset returnert.
Etter et par timer kom svaret; et bilde av den manglende puslespillbiten liggende i bilen hennes! Er det mulig?
Stine har så langt kommet med utallige bortforklaringer. Hun hevder hun er et offer for tilfeldigheter og at hun egentlig har hjulpet meg med å piffe opp en noe ensformig rekonvalesens-tid. Hun ga meg jo både skattejakt og litt sårt tiltrengt trim – der jeg kravlet rundt under bordet. Prikken over i-en var naturligvis at jeg fikk den fantastiske gleden av besøk; brått dukket nemlig tyven opp med puslespillbiten – som hun smilende fikk gleden av å legge på plass!
Det skal hun ha; jeg fikk kanskje ikke lagt den siste brikken i puslespillet mitt, men jeg fikk i hvert fall både hodebry og mye latter. Vi har som kjent ikke mer moro enn vi lager selv, og det blir i hvert fall ikke kjedelig med de vennene jeg har.
Stine har hamstret puslespill til felles glede nå mens jeg er sykmeldt. Jeg vurderer en liten hevn. Samtidig har jeg erklært at det heretter blir kroppsvisitering før hun får forlate huset mitt hvis det er pusling på gang.
Innimellom har jeg spekulert på om jeg kanskje selv er litt skyldig i at hun fikk ideen, siden jeg feilaktig anklaget henne for puslespillbit-tyveri den gangen?
Øverst foto av puslespillet med den ene manglende biten…