I dag startet jeg dagen med skitur til hytta – vi fikk sendt oppover et lass med varer med scooter – og pappa og jeg gikk etter for å få varene i hus.
Vi har i flere uker debattert valg av dag for dette. Værmeldingene og våre egne kalendre har vært avgjørende. Da vi for 3 dager siden vedtok at dagen i dag var den rette lovte værmeldinga oss sol fra skyfri himmel og kuldegrader. Ikke et hint av nedbør eller vind en gang. Etter ei uke med både regn, sludd, snø og vind var valget enkelt. Dato ble satt, scooter-sjåfør ble booket og jeg så frem til å sitte i solveggen på hytta med en tekopp etter å ha pakket ut varene.
Jeg føler meg utsatt for løgn og bedrag.
Både pappa og jeg er sta så det holder, i tillegg er vi begge optimister. En sjekk av værmeldinga på nytt i dag tidlig viste store forandringer, men så lenge det ikke er meldt orkan gjennomfører vi to glatt det meste. Vi har aldri helt greid å lytte til folk som sier at det er ingen skam å snu.
Av en eller mystisk grunn valgte jeg å spørre pappa før avgang om jeg skulle velge den store anorakken eller den tynne skijakken. Dette er en mann som går i de samme skiklærne om det er januar og -20c eller om det er mai og 15c – han kan til nød slå seg løs å dra ned glidelåsen i den høyhalsede genseren sommerstid. Jeg for min del varierer mellom skiturer iført lag på lag med ull og yttertøy når det er kuldegrader til skiturer iført shorts og bikinioverdel på våren.
Dette tatt i betraktning kan man lure på hva som gikk av meg da jeg spurte akkurat pappa om råd til klesvalg. Jeg må ha vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Pappa har ingen stor og varm anorakk, så han mente naturligvis at den tynne skijakken holdt. Jeg burde ha tenkt meg om. Jeg burde ha ringt en venn. Jeg synes jeg allerede hører hva mamma kommer til å si når hun finner ut av dette…
Vi kjørte hjemmefra i oppholdsvær, under en hvit og truende himmel. Etter noen få minutter begynte det å snø. Da vi parkerte bilen snødde det så tett at vi knapt så scooteren og bonden i sine neongule arbeidsklær. Det snødde i tillegg sidelengs, så ikke akkurat vindstille heller.
Jeg som hadde sett for meg en herlig skitur med stekende sol der jeg skulle få litt brunfarge og nyte en rolig stund i solveggen innså at jeg hadde bommet på alle vis.
Vi trasket i vei i heftig motvind med snø som pisket oss i ansiktet. Jeg forbannet den tynne skijakken som så absolutt ikke holdt vind eller vær ute. I tillegg kunne jeg verken føle fingre eller tær. Jeg økte tempoet til maks i håp om å gå meg varm for å få igjen følelsen.
Optimisten som gikk bak meg smilte og erklærte høyt at med så mye motvind nå blir det jo fantastisk med medvind på hjemvei. Den blå himmelen de lovte oss tidligere i uka tror jeg ikke vi får sett noe av ropte jeg bakover til ham. Jo så klart, bare vent du svarte optimist-pappan min.
Null sikt fører jo alltid til ekstra spenning på skitur, personlig synes jeg det er en fordel å vite om terrenget går oppover, nedover eller er flatt. Den enkleste måten å løse dette på er naturligvis å la noen andre gå foran deg. Da kan du om ikke annet ane om den ryggen beveger seg sakte oppover eller forsvinner i rasende fart nedover. Vi valgte å dele på ansvaret med å gå fremst slik at begge fikk oppleve litt spenning underveis.
Omtrent 1 times tid etter avgang – etter å ha kjempet oss krumbøyde og gjennomfrosne fremover ser jeg et bittelite blått felt oppe på himmelen.
– SE DER! Det var det jeg sa, roper pappa euforisk, det ble blå himmel!
Tydeligvis ikke så opptatt av kvantitet der altså. Et hint av blått var nok.
Vel fremme på hytta tok jeg på meg opptenning og utpakking mens den eldre garde meldte seg frivillig til å måke opp utedo og brønn, og å hente vann.
Jeg har selv bodd flere år i utlandet og har venner fra mange forskjellige land. Flere av dem blir sjokkert og overrasket over hvordan vi nordmenn drar ut på tur uansett vær og årstid. Jeg har mang en gang prøvd å forklare det urnorske ordtaket om at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Noe jeg selv beviste med glans i dag for øvrig. Ikke alle greier å forstå det.
Men da pappa og jeg satt inne på hytta og spiste lunsj mens vi varmet oss på kopper med glovarm te og hørte at det knitret i vedovnen. Da var vi naturligvis begge to skjønt enige om at det hadde vært en fin tur. Selv krøp jeg raskt inn i en gigantisk fleecejakke med hette og store varme saueulls-tøfler straks jeg ankom hytta. Pappa for sin del så naturligvis ingen behov for å endre på antrekket sitt.
Til tross for at vi bare var 2 timer på hytta var både scooterspor og skispor helt borte da vi gikk hjemover. Den medvinden pappa hadde gledet seg slik til merket jeg ikke noe til, i stedet fikk vi klabbføre. Etter å ha prøvd å fjerne klabbene under skia mine nok en gang mens jeg stampet meg fremover uten å se en antydning til sporene våre konkluderte jeg med at det i hvert fall er mye mer gøy å være på tur sammen med noen når været er slik, for da har man jo noen å syte og klage til. Det er jo positivt! I tillegg rakk jeg til og med å pynte til påske mens jeg var på hytta, noe som ga meg stor glede. Det er alltid koselig å ta frem den gamle fine påskepynten, og tenk så koselig det blir å komme frem til ferdigpynta hytte neste gang.
Da vi satt våte, kalde og svette i bilen på hjemvei var vi enige om at det hadde vært en fin tur, selv om vi begge innrømte at det var «kjøle kure.»
Øverst foto av en rimelig nedsnødd pappa som trives på tur