Du har nettopp våknet opp fra dyp søvn. Strekker deg, døser litt videre. Noen solstråler har nådd frem til ansiktet ditt, du bare ligger der og nyter varmen.
Plutselig merker du kulden fra en skygge over deg. Du ser opp og stirrer rett inn i de intenst grønne øynene til en stor, hårete fyr som ruver over deg. Han er ikke bare stor, han er enorm – og blikket hans er illevarslende. Du både ser og føler at intensjonene hans ikke er gode.
Før du aner ordet av det blir du rammet av et slag.
Bak angrepsmannen kommer det et skingrende hyl.
Dette skjedde på søndag, og hylet – vel det kom fra meg.
Angrepsmannen var den store jeger Nilsebass.
Vi to var på vei hjem fra hyttetur, på siste del av strekningen var skiføret noe variabelt. Jeg gikk jeg på ski mens pus småløp på bar bakke ved siden av meg. Jeg dro frem mobilen fra lomma for å filme, da det var litt artig hvordan vær og føre hadde lagt til rette for oss begge slik.
Jeg rakk 9 sekunder med filming før pusegullet begynte å oppføre seg rart. Så bråstoppet han. Typisk at han skal bli vanskelig nå når jeg filmer tenkte jeg! Nils gikk fra stiv kropp og intens stirring til klassisk jaktpositur.
– Hva er det du har funnet? Spurte jeg med lett tone
Mine mistanker gikk først mot en eller annen smågnager, men en bevegelse i lynget fikk meg brått til å tenke på firfisle. Pus har skremt halen av mang en firfisle.
Samtidig som jeg får fokusert blikket nok til å innse at dette dyret er alt for langt til å kunne være en firfisle skyter en svart labb frem og dasker til på kroppen nede i lynget.
Jeg finnes ikke redd hoggorm, jeg synes de er fascinerende å se på. Men jeg fikk brått høy puls på Nils sin vegne. Et bitt er tross alt langt verre for en liten katt enn for et stort menneske.
Jeg stappet mobilen i lomma og trakk panisk i båndet mens jeg prøvde å distrahere og lokke Nilsebass bakover mot meg. Hoggormen er uansett døv, så den brydde seg jo ikke om ropinga mi, men slaget fra en lodden puselabb hadde helt klart fått den til å gå fra døsig vinterdvale-modus til årvåkenhet.
Ormen Lange hadde løftet hodet fra bakken og ble liggende slik – klar for angrep.
Det første instinktet til en hoggorm er å flykte, men denne her hadde nok ikke fått opp kroppstemperaturen så mye enda. Med kalde netter og ikke spesielt mye varme denne dagen var ikke reaksjonsevnen på topp. Akkurat det er jeg utrolig glad for, de er lynraske hvis de føler seg truet nok til å gå til angrep. Om så hadde jeg ikke klandret ormen, den lå jo der rolig og fredelig og slumret i sola helt til Nils kom og ville leke litt med å daske den på ryggen!
Det siste stykket av turen gikk jeg med falkeblikk, mens jeg prøvde å forklare turkameraten min at det faktisk ikke er lov til å leke med hoggorm. Som tenåringer flest lot han som han hørte etter, forstod og var enig med meg. Men jeg kjenner ham godt nok til å vite at jaktinstinktet hans helt klart er det som vinner frem også neste gang. Jeg får bare håpe at Nils og Ormen Lange ikke møtes igjen, og at hvis det skjer så rekker ormen å flykte før villdyret mitt slår til med en dask.
Øverst; jeg fikk et bilde av Ormen Lange etter at jeg hadde fått kontroll på Nils
