Et av vårens store høydepunkt for min del er Eurovision.
jeg har diskutert årets sanger med bestekompisen min i England – Alex – i over 2 måneder. I går fikk jeg faktisk hele 15 meldinger fra ham om akkurat Eurovision. Vi diskuterer både musikk, antrekk, musikkvideoene kontra sceneopptreden, sangenes innhold, artistene og akk så mye mer.
Alex er 10 år yngre enn meg, men musikksmaken vår er ganske lik. Når det gjelder Eurovision er vi også begge enige om at det absolutt ikke bare handler om musikken. Det skal være gøy, og vi vil ha show, glitter, paljetter – jo mer jo bedre.
Vi har vært venner i 25 år, og Eurovision har vært en stor del av vennskapet vårt. Han var kun 15 år den første gangen jeg omtrent tvang ham til å ha en lørdagskveld hjemme for å se Eurovision. Siden den gang har det blitt en tradisjon. Selv om vi nå ikke har vært i samme land under Eurovision siden 2011 så sender vi meldinger til hverandre etter hver eneste sang.
Det handler ikke bare om TV-sendinga. Det er også viktig med stemmeskjema, litt pynt, og ekstra god mat denne dagen. Vi har til og med ladet opp til kvelden med å lage mat sammen via videosamtale, mens vi hører på tidligere års Eurovision-favoritter.
Alex og samboeren var i Sverige på den andre semifinalen i år. Siden de var på et fly under første semifinale fikk jeg i oppdrag å avgi full rapport fra den, et oppdrag jeg naturligvis tok med største alvor.
I går startet vi dagen med en diskusjon om hva om han hadde gått glipp av selveste Eurovision i stedet for en semifinale? Hva om han måtte jobbe, eller et-eller-annet viktig hadde kommet i veien?
Alex kom umiddelbart med et sjokkert utrop, og nærmest hylte;
NEEEIIII, Eurovision er jo ÅRETS høydepunkt! Ikke vårens! Årets!
Han fortsatte med å si at han glatt hadde kastet seg selv ned en trapp i håp om å brekke et bein eller noe – bare for å slippe unna hva det nå enn var som kom i veien for Eurovision..
Noen av årets sanger fenget umiddelbart, andre har vokst på meg. Atter andre mislikte jeg sterkt først, men så har Alex snakket meg rundt og fått meg til å like dem likevel. Alex for sin del har hørt seg litt lei på enkelte av sangene som tidligere var favorittene hans. Det har vært stadige endringer underveis for oss begge med andre ord.
Til tross for endringene, er vår store favoritt i år Kroatia. Jeg har vært hekta på denne her siden jeg først så videoen i februar. Jeg elsker det visuelle aspektet i tillegg til at sangen er fengende.
Are Kalvø sa det så fint på Adresse Malmø; Jeg blir så grenseløst glad av alt med denne sangen her. Det er energisk, det er fengende, det er rart, det er tøysete. (…)
Og så er det altså en mann som synger om alt han kommer til å savne ved plassen han skal flytte fra. Og så synger han altså ganske tidlig i sangen, at det jeg kommer til å savne mest, er katten min.
Og hvis du ikke blir glad og varm om hjertet av små rockere som synger om å savne katten sin -da er du ikke min venn.
Jeg fikk for øvrig gleden av å føle litt at jeg også var i Sverige i går da Alex ringte meg på videosamtale fra selveste semifinalen, slik at jeg fikk være sammen med han og oppleve to av mine favoritt-sanger – da må jeg innrømme at det ble litt hopping og hyling fra stua her hjemme!
Øverst et foto av Alex og meg fra 2005, vi har kanskje blitt noe eldre, men vi satser også i år på stil, farger, pynt, glitter og glamour!