verdens verste spørsmål?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2016/05/dialekt.jpg

Jeg liker å møte nye mennesker, samtidig som jeg blir frustrert over at så mange folk hilser for så å følge opp med spørsmålet «Så hvor er du fra da?»
I slike tilfeller blir jeg stående uten å egentlig ha et svar. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare.
Vil de vite hvor jeg er født? Eller en av de 5 kommunene jeg bodde i frem til jeg ble tenåring? Eller hvor jeg faktisk bor nå? Eller skal jeg ramse opp hele lista med alle de 16 stedene jeg faktisk har bodd?
Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal spørre så vanskelige spørsmål når de nettopp har møtt noen! Kan de ikke nøye seg med å spørre hva jeg jobber med for eksempel?

En ting er at jeg ikke føler jeg kan beskrive meg selv ut fra en kommune. Jeg greier jo heller ikke å gjøre det samme hvis jeg skal velge region.
Vi flyttet mye i barndommen, – jeg rakk blant annet å gå på barneskole både på Sunnmøre, i Nord-Trøndelag og på Nordmøre. Noe som også førte til litt språkforvirring.

Senest i går ble jeg spurt om hvilken dialekt jeg har. Kjære vakre vene, er det da nødvendig å sette alt i bås?
Jeg har aldri hatt en dialekt. Jeg har heller aldri savnet det. Men jeg forstår godt at dialekt er en viktig del av identiteten for utrolig mange.
For egen del vokste jeg opp med en mamma som sa itj, en pappa som sa ikkje, vi bodde på Sunnmøre der alle sa itje, men selv har jeg alltid sagt ikke…..
Det nærmeste jeg kommer en dialekt er vel at jeg hadde et syngende Sunnmørsk tonefall frem til jeg var rundt 8 år. Men ordene jeg brukte kom fra flere forskjellige dialekter. Da vi flyttet til Nord-Trøndelag ble det sunnmørske tonefallet gradvis utvannet, noen ord forsvant, andre kom til. Kort oppsummert kan vi nok si at dialekten min er min egen, – en salig lapskaus.

All flyttingen har gjort at jeg lett føler meg hjemme på nye steder, bare jeg får med meg noen personlige eiendeler (og katten Frøya naturligvis!) så er jeg i grunnen hjemme.

Hver gang jeg kommer til Ålesund føler jeg at jeg kommer hjem, hver gang jeg kommer til Leicester i England føler jeg at jeg kommer hjem, – slik er det flere steder.
Det eneste geografiske stedet som har vært konstant hele livet mitt er hytta vår, så den føler jeg en veldig sterk tilknytning til. Men det holder neppe som svar på spørsmål om hvor jeg kommer fra!

Jeg har ingen geografisk identitet, i hvert fall ikke nærmere innsnevret enn alt mellom Ålesund og Namsos.
Da Rindal kommune ble en del av Trøndelag for 1 år siden var det mange som diskuterte rimelig høylytt rundt dette med identitet. Enkelte erklærte at de hadde alltid ansett seg selv som reserve-Trøndere mens andre ville fortsette å se på seg selv som Nordmøringer uansett hvor fylkesgrensa ble flyttet. Selv går jeg heller for en 3 for prisen av 1, – jeg har nemlig ingen problem med å være både Nordmøring, Trønder og Sunnmøring på en gang

Jeg bodde i Leicester i England i 7 år. De årene følte jeg brått at jeg hadde en geografisk identitet, jeg tilhørte en minoritet, jeg var norsk. Jeg dro riktignok aldri på 17.mai feiring i London, eller på arrangement med andre norske studenter for å spise vafler og se norsk tv. Jeg brukte bunaden min kun en gang og det var på graduation etter å ha fullført kunststudiene. Men likevel ble det å være norsk en del av hvordan jeg definerte meg selv.
Da jeg flyttet tilbake til Norge etter 7 år i utlendighet innså jeg brått at dette var det lengste jeg noensinne i mitt liv hadde bodd fast på ett sted, i en by. Så det er kanskje ikke så rart at jeg fremdeles føler meg hjemme der. Internett gjør det heldigvis mulig for meg å fremdeles lese nyheter i lokalavisa mi i England en gang i blant.

For noen år siden vant hjembyen min i England Premier League i fotball, selv om jeg har null fotballinteresse endte jeg med å ta et glass vin for å feire. Jeg så ikke noen fotballkamp eller noe slikt, det får da være grenser for sportsinteresse.
Mens alle disse fotballgreiene stod på fikk jeg jevnlig tilsendt utallige bilder av festpyntede hjem og butikker fra venner der borte, og jeg kjente på at jeg var litt stolt over byen min. Men jeg er usikker på om jeg hadde følt det samme hvis jeg hadde bodd der, da hadde det kanskje blitt litt fotball-overdose for meg?

For min del er nok identiteten min langt mer bestemt av det jeg brenner for enn hvor jeg er født eller hvordan jeg snakker. Jeg er heldig som har en jobb jeg virkelig elsker, jeg greier ikke å se for meg et liv uten kunst. Så hvis noen absolutt må sette meg i en identitets-bås er nok ordet kunstner langt mer viktig for hvem jeg er enn noe annet.
Som en god nummer to kommer antagelig kattemamma til pusen Frøya på 19 ½ år.

Jeg er nok ikke den eneste geografiske forvirrede personen der ute. Så neste gang du møter noen med «rar dialekt» for første gang, spør heller vedkommende hva de driver med og hvor de bor enn hvor de kommer fra.