Jeg er langt fra perfekt, – som de fleste har jeg både gode og dårlige sider. Og jeg er nok ikke den enkleste å leve sammen med, eksentrisk, sær og sta som jeg er.
Jeg elsker jobben min og er villig til å ofre mye for den. Jeg har for lengst forstått at det ikke alltid er like lett å forstå for de som ikke har en jobb de brenner for. For min del er det å legge planer basert på en omskiftelig kunstnertilværelse og en ustabil kunstnerøkonomi helt naturlig.
Det å finne noen å dele livet med er nok mer vanskelig jo eldre man blir. Jeg har i hvert fall ikke oppskriften på å finne den rette. Da jeg var 21 kjøpte jeg mitt første hus sammen med min daværende kjæreste. Da jeg var 26 kjøpte jeg nok et hus sammen med nok en samboer. Og da jeg var 29 kjøpte jeg mitt tredje hus, også denne gangen med en annen mann. Den siste gangen var jeg faktisk forlovet.
Jeg er nå 39 år, og har med andre ord masse erfaring med både kjærester, samboere og en ektemann.
Mitt lengste forhold varte i 13 ½ år, han stilte alltid opp for meg, var tålmodig og omsorgsfull. Han la seg ofte først og varmet opp min side av senga. Noe jeg som alltid fryser satte stor pris på.
Det var 13 ½ år i tykt og tynt, opp- og nedturer, med ham som et stabilt holdepunkt i livet mitt. Nå har hans side av sengen vært tom så lenge at jeg har begynt å ligge i midten av dobbeltsenga. Det sluttet så alt for brått, han ble syk og det gikk raskt nedover. Til slutt sa dyrlegen at det ikke var mer å gjøre. Så min høyt elskede Balderpus gikk bort i februar.
Den eneste mannen jeg har delt hus, hjem og seng med i så mange år var altså en katt.
Det sies at «det finnes noen for alle», jeg personlig er litt usikker på det punktet. For når man kommer i min alder er mengden kandidater godt utplukket, de fleste «drømmeprinsene» er allerede gift eller har samboere.
Dette kjærlighetslivet mitt har ført til en del interessant forsøk på hjelp fra mine nærmeste venner. Jeg har blitt sendt på stevnemøter, diverse menn har blitt sendt til mine utstillinger for å møte meg m.m.
Kort oppsummert kan det konkluderes med at ja, – jeg er så absolutt ikke flink til å finne kjærester selv, erfaring viser at jeg har både prøvd og feilet mye. Men disse vennene mine har i hvert fall ikke greid oppgaven bedre de heller, tross iherdige forsøk!
Nå skal jeg ikke henge ut noen offentlig, men et par av disse stevnemøtene har ført til historier som jeg ofte blir bedt om å fortelle i godt selskap! I tillegg har jeg nå en venninne som hevder hun er i evig gjeld til meg for å ha latt meg gjennomgå akkurat det ene stevnemøtet der.
Det meste har vært prøvd.
For et par år siden fikk jeg til og med et rumpetroll fra en venninne. Rumpetrollet het Gunnar og ble overlevert meg i et glass med gullhjerter og «Inga+Gunnar» påskrevet.
Planen var visst at Gunnar først skulle vokse seg stor og bli til en frosk. Deretter skulle han bli en Drømmeprins. Min unge venninne Trine var da 8 år, og hadde stor tro på dette prosjektet.
Trine erklærte høytidelig at hvis jeg stod opp en morgen og oppdaget at Gunnar i løpet av natta hadde blitt forvandlet til en prins måtte jeg ringe henne umiddelbart!
Synes bare jeg ser det for meg, – hadde jeg tuslet inn på kjøkkenet en morgen og funnet en naken Drømmeprins på kjøkkenbordet mitt, ved siden av den salatbollen han tidligere svømte rundt i, vel, – det kan hende til og med jeg hadde blitt målløs da!