Jeg har ikke vaska gulvet, ved bærer jeg daglig vinterstid, fuggelband er i hvert fall innkjøpt, det ligger i garasjen, og skal på plass snart, låvebrua har fått juletrær, men treet til stua har jeg ikke tenkt på enda.
Førjulstida er i grunnen mest farting på messer og jobb for min del. De siste årene har min første fridag i desember vært 25.desember. Det blir i grunnen ikke så fryktelig mye tid til verken baking eller annen førjulskos når man jobber 7 dager i uka. Men jeg er likevel veldig glad i desember!
Til tross for alderen synes jeg fremdeles det er stor stas med å telle ned dagene i desember med julekalendere.
Sjokoladekalendre var aldri tillatt i min barndom, så det har jeg ikke noe forhold til. Men jeg hadde både kalendre med fine bilder inni lukene, og varianten med noen bittesmå plastleker inni, det var hull i dem, slik at man kunne feste dem på armbånd og smykker.
Etter hvert sydde mamma pakkekalender. Den var kjempestor, og naturligvis var den verdens fineste, bare så det er sagt. Jeg tipper den var sydd helt på slutten av 70-tallet, så her snakker vi knallbrun strie som mamma sydde et juletre med stjerne på, på de 24 ringene hang det røde poser med hvite polkadotter. I hver slik lille pose var det plass til en kalendergave til hver oss tre barna.
Noen dager var gaven en klementin til hver, andre ganger fikk vi dukkeklær som mamma hadde laget, eller lukte-viskelær som vi kalte det. Dette var en slager på 80-tallet, vi hadde viskelær formet som alt fra jordbær til tyggegummipakker og brunost, og de luktet alltid godt.
Men de mest spennende kalendergavene var når dagens pose så tom ut, for da visste vi at oppi der lå det en lapp som førte til en skattejakt!
Offisielt tror jeg det var julegeita som skrev disse lappene hos oss, – julegeita har for øvrig alltid hatt veldig lik håndskrift som pappa, og er også den som fyller julestrømpene til familien Dalsegg.
Lappene ga alltid et hint, det kunne stå «her er det kaldt» eller «her lukter det vondt» og så måtte vi rase rundt i huset og finne ut hvor neste lapp lå helt til vi til slutt fant dagens kalender-gave. Et av de bedre gjemmestedene var inni den gamle klokka på veggen. Den skattejakt-gaven jeg husker best var da vi fikk hver vår tomme videokassett, dette var stor stas for da kunne vi ta opp tegnefilmer fra TV, slikt gikk jo ikke så ofte den gang.
De senere årene har det gått i kalendre med bilder for min del, aller helst i gammel stil med glitter på.
I år har jeg faktisk to, den ene kjøpte jeg selv allerede i mai. Da jeg tilfeldigvis fant en nydelig en på en museumsbutikk i Danmark. Dette er en kopi av en tysk adventskalender fra 1955, utformet som en alpelandsby. Bak lukene er det detaljerte små illustrasjoner som viser hva som foregår på torget, inni butikkene og husene.
Den andre fikk jeg av min venninne Unni. Det er en hobbykalender med 24 hobby-oppgaver av typen klippe, lime og klistre. Til slutt skal jeg ha bygd et julehus for Mikke Mus, Pluto, Snipp og Snapp. Huset er basert på tegnefilmen fra Disney-kavalkaden mange av oss ser hver julekveld. Aldersgrensa på denne morsomme kalenderen er 5 år, med anbefaling om å få hjelp av en voksen når man bruker saksen… Jeg er usikker på om det sier mest om hun som har kjøpt og gitt den, eller om hun som har fått kalenderen.
Uansett, – jeg må innrømme at jeg storkoser meg med denne uvanlige kalenderen, så langt har jeg laget dørkrans til Mikkes ytterdør av piperensere og paljetter. Klipt ut og montert sammen juletre, limt på neser og satt sammen figurer, – alt dette foregår midt oppi frokost og drikking av te for øvrig. Jeg tar meg stadig i å spekulere på hva mer som vil skje i Mikkes julehus i dagene fremover.
På kveldstid tenner jeg kalenderlyset mitt, det er også en tradisjon fra barndommen. Jeg bare MÅ ha lys med tallene fra 1-24 på, slik at jeg kan brenne litt hver kveld. Årets lys er en nisse med veldig høy lue.
Så selv om det kan være hektisk i førjulstida tar jeg meg tid til å kose meg litt hver morgen med åpning av luker, pusling og montering av deler til Mikkes hus, kombinert med drikking av te.
På kveldstid blir det også en pust i bakken med malende katt på skuldra, tenning av kalenderlyset, og gjerne en episode av Snøfall, -som jeg synes er den koseligste julekalenderen på TV i nyere tid. Jeg kommer ytterst sjelden hjem så tidlig som til kl 18, men teknologien har jo gjort slikt akk så mye lettere nå, så da får jeg sett det til tross for lange arbeidsdager.
Bildet øverst viser årets 2 kalendre og ene kalenderlys
