Arbeidsdagene mine varierer en god del, noe som passer meg helt ypperlig. Jeg er en slik type som kjeder meg hvis jeg skal gjøre det samme hver dag. Det er naturligvis store kontraster mellom hverdagen i malingsklær omgitt av terpentin og olje og utstillingsåpninger med rød løper, champagne og flotte klær. Men den såkalte vanlige hverdagen her på Dalalåven Atelier varierer også.
For tiden maler jeg på et bestillingsverk, et stort maleri av en katt i solnedgang. Elg i solnedgang er bare sååååå forrige årtusen må vite. I 2016 malte jeg havfrue i solnedgang på bestilling, men nå i 2017 er det altså katt i solnedgang som gjelder.
Oljemaling tørker sakte, og det å se på at maling tørker har jeg vitterlig ikke tålmodighet til. Noe må man jo fylle den tiden med også, i dag har jeg derfor tatt meg selv kraftig i nakkeskinnet og gått i gang med et prosjekt som har ligget litt i dvale her.
I dag har derfor skalpellen kommet frem, jeg har spisset den ene fjærpennen min for å få den så smal som mulig, – noe som for øvrig ikke er bare enkelt. Fingrene mine er svarte av jerngallusblekk etter å ha sittet konsentrert og sammenbitt over et pergament laget av dødfødt kalv der jeg har kladdet de samme setningene om og om igjen mens jeg har mumlet på latin og innimellom forbannet alt av blekkflekker.
Midt oppi alt dette har jeg faktisk utviklet en forkjærlighet for å skrive med fjærpenn, selv om den til tider er et ustabilt redskap og gjerne legger igjen blekkflekker på uønskede steder. Skrivestilen til han jeg kopierer kommer jeg nok aldri overens med. Jeg skjønner det er lite vits i klage over noe som ble utført på 1200-tallet, men han kunne i det minste vært litt konsekvent i forhold til om han skal ha prikk over i-ene sine eller ei, og det samme med strek over enkelte bokstaver. Dette med rund og lang s har jeg faktisk lært meg reglene på, det beste eksempelet er nok logoen til Adresseavisen, – der ser man begge typene s. Jeg synes det er verre å få has på måten de skrev x på den gang da.
Hvis noen hadde sagt til meg for noen år siden at jeg skulle samarbeide med forskere på NTNU om å gjenskape et 800 år gammelt dokument på flortynt pergament hadde jeg nok ristet på hodet og ledd.
Jeg lurer litt på hvordan munken som opprinnelig skrev dette dokumentet hadde reagert hvis han hadde fått høre at om 800 år skulle en kvinnelig kunstner i Norge slite med å mestre hans teknikker i et forsøk på å kopiere det han har laget så nøyaktig som mulig. For ikke å snakke om reaksjonen hans på at skriveteknikken til hun som skal kopiere ham vanligvis består i å skrive på en mystisk maskin med skjerm og taster som på magisk vis sender dokumentene hennes til mennesker over hele verden ved et tastetrykk.
For tiden står fjærpenn-spisse-ekspertise høyt på ønskelista mi, – for det å skrive elegante flotte bokstaver med maksimumhøyde på 3mm med fjærpenn og blekk er ikke som å sykle. Har man tatt pause må man jobbe seg inn i det igjen for å mestre det, noe som tar tid.
Prosjekt som dette er intense, krevende, lærerike og spennende, men slitsomme.
Når jeg jobber mye med noe går jeg litt inn i en boble, i fjor hadde jeg en periode der jeg var ekstremt opptatt av værhår. Katter har 4 rader med værhår som ligger veldig pent og symmetrisk, 12 på hver side av nesen i tillegg til de kortere over øynene. Mens hunder, hester og kameler ser ut til å ha en hel haug med værhår strødd helt meningsløst rundt i ansiktet. Jeg beklager til alle som ble utsatt for værhår-manien min der jeg i perioder ble veldig opphengt i å fotografere og telle værhårene på kjæledyrene til de rundt meg og ikke minst lese meg opp på temaet værhår… Jeg lever naturligvis i håp om å få værhår som kategori på den lokale pubquizen en vakker dag slik at jeg kan briljere med all denne fascinerende kunnskapen. Jeg mistenker dog at det antagelig ikke vil skje, men trøster meg med at om ikke annet kommer værhårkunnskapen min til nytte nå når jeg maler katt i solnedgang!
Nå for tiden er jeg dog tilbake i fjærpenn- og pergament-boblen, der jeg også oppholdt meg en god del i fjor vår. Så alle som føler for en intens samtale om pergament laget av geit eller ku kontra dødfødt kalv, kvaliteten på en fjærpenn laget av svane- kontra ravnefjær, eller grovheten av enkelte pigment når man skal male disse i en morter bes ta kontakt med undertegnede! Jeg overdoser i perioder på eggehvite siden jeg må piske store mengder for så å bruke det som renner av nederst i bollen etter at det har stått over natta til å blande med pigment, så det er mulig jeg kan by på pavlova til den nerdete samtalen.
Driva-redaktør Sigmund ringte i dag for å høre om det kom noen blogg, – jeg vurderte å tilby ham en skrevet med fjærpenn, men siden jeg ikke har noen brevdue måtte jeg ty til dette magiske tastaturet med den magiske skjermen likevel. Mulig jeg hadde godt av å bli slept litt tilbake til 2017 for en stakket stund!