Jeg og tvillingsøsteren min var såkalte nøkkelbarn, da vi begynte i 2.klasse fikk vi egen nøkkel. Noen ukedager begynte vi sent på skolen, da var hjemme alene til vi selv gikk på skolen. Andre dager kom vi hjem til tomt hus, låste oss inn, satte på potetene og gjorde lekser eller leste bøker til resten av familien kom hjem. Vi syntes det var kjempestas å få være hjemme alene, – selv om jeg nå som voksen ser at jeg jo aldri var helt alene, siden vi var tvillinger. Det forstod jeg aldri den gang, for jeg hadde jo aldri opplevd noe annet enn å være to.
Ikke alle er like glade i å være alene, hun jeg deler hus med nå er dessverre av den typen. Noe som har ført til at jeg har gått rundt med konstant dårlig samvittighet i flere måneder. For å gjøre det hele verre har jeg i tillegg blitt utsatt for ekstrem furting og masing når jeg først er hjemme.
I august flyttet jeg nemlig inn på det nye atelieret mitt, det er litt uvant å ikke jobbe hjemme lengre, men samtidig er det litt godt også. Jeg har hatt atelier hjemme i eget hus i 14 år nå, – altså både da jeg bodde i England og her i Norge. Etter så mange år tar det litt tid å bli vant til at jeg ikke bare kan stå opp midt på natta, tusle inn på naborommet og tegne opp noen skisser etter at jeg har ligget søvnløs og fått gode ideer til nye maleri.
Samtidig med at jeg fikk atelier i eget hus i England fikk jeg også kattene Balder og Frøya. Balder gikk bort tidligere i år, så nå er det bare Frøya og meg igjen. Frøya har alltid likt å være der det skjer, – som kattunge tilbragte hun dagene i en hylle på atelieret mitt, – oppå en haug med malingsklær.
Opptil flere ganger havnet hun oppi paletten eller hoppet opp på staffeliet og havnet midt i et maleri. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg endte med å løpe etter henne for å fange den lille kattungen og tørke bort små fargerike malings-potespor fra gulvet mitt.
Frøya har aldri opplevd noe annet enn at jeg jobber hjemme, og som den eldre pusefrøkenen hun er synes hun så absolutt ikke at forandring er noe positivt.
Da Balder gikk bort i februar måtte hun venne seg på å være enekatt. Og nå har altså matmor i tillegg begynt å være mye hjemmefra. Ikke bra!
Jeg forstod raskt at dette ikke var populært, – når jeg først var hjemme fikk jeg ikke et sekunds fred, – da ble jeg fotfulgt over alt. Hver gang jeg satte meg ned forsøkte hun å komme seg opp i fanget mitt eller henge rundt skuldrene mine. Ikke så lett å lage seg middag med en katt som henger som skjerf rundt halsen på en….
I desperasjon innså jeg at noe må gjøres, slik kan vi ikke ha det. Frøya er ensom og synes fryktelig synd på seg selv. I tillegg hadde jeg dårlig samvittighet over at jeg ikke var nok hjemme med henne.
Løsningen ble naturligvis at Frøya måtte bli med meg på jobb, – jeg har ikke bil, – så ergo måtte Frøya venne seg på sykling. Jeg gikk til innkjøp av en sykkelkurv for katt, utrolig men sant, – det finnes faktisk!
Den første dagen stod hun oppreist i kurven, skjøt rygg med halen rett til værs, og mjauet som om det stod om livet helt til vi kom frem. Vel fremme på atelieret ble det heller lite arbeidsro på meg, for Frøyapus liker heller ikke nye steder, hun er tross alt en seniorpus og liker at ting er slik de alltid har vært. Hun brukte flere timer på å vandre hvileløst rundt på det nye atelieret mens hun mjauet høyt, skingrende og klagende. Hun kunne bare ikke skjønne hvorfor vi skulle være der! Til slutt fant hun ut at jeg jo har skuvseng der også, og pledd, så da slo hun seg til ro.
Jeg må innrømme at der og da var jeg veldig usikker på hvordan dette skulle gå fremover. Allerede den andre dagen hadde hun tydeligvis skjønt poenget; – at hvis hun bare holdt ut med disse sykkelturene så fikk hun være sammen med meg hele dagen! Hun kunne tilbringe dagen med å bare ligge der og se på at jeg maler, omgitt av oljemaling og terpentin, – mer hjemmekoselig kan det ikke bli i hennes øyne.
Så nå lar hun meg sette henne i sykkelkurven uten problem, hun sitter i ro og ser seg rundt mens vi sykler til og fra jobb. Og hun hopper selv ut av kurven når vi er hjemme etter endt arbeidsdag. Det eneste hun protesterer høylytt mot er store bråkete lastebiler, da ligger hun langflat nedi kurven til de har passert.
Det neste skrittet blir overgangen til vinter, for da må vi bruke spark til låven, – jeg satser på at også det går bra, – Frøya vet naturligvis ikke noe om disse planene, – det får være grenser!