Jeg var et slikt barn som syntes det var kjempegøy å tegne, male, holde på med oppgaver som prikk-til-prikk, legge puslespill og andre slike rolige aktiviteter.
Jeg hadde noen favorittpuslespill som jeg la om og om igjen, – uendelig mange ganger. Jeg husker veldig godt første gangen jeg fikk et puslespill som jeg anså som stort, – det hadde mange flere biter enn noen jeg noensinne hadde lagt før. Bildet var en tegneseriejungel med mange fargerike, rare og morsomme dyr, og folk kledd i safariklær.
Mamma var også ivrig med å legge puslespill, men hun la ENDA større puslespill, – og motivene var ikke alltid så spennende for en 7-åring. Av og til fikk jeg og tvillingsøster Elin være med å sortere ut kant-bitene og kanskje prøve å legge noen biter også. Det jeg husker best var et stort puslespill som var et foto av Ålesund. Jeg tror nok det sitter best i hukommelsen fordi vi da bodde på Vigra og jeg kunne kjenne igjen hus og steder på bildet.
Da jeg mange år senere bodde i England fikk jeg et 1 000-biters puslespill av Ålesund i gave fra mamma og pappa. Det var stor stas og nostalgi, og det har blitt lagt mange mange ganger siden den gang.
Noen ting her i livet endrer seg, men langt fra alt. Jeg er fremdeles veldig glad i å tegne og male, jeg storkoser meg med alt av puslerier, og jeg synes fremdeles det er skikkelig gøy å legge puslespill.
Det jeg har oppdaget som voksen er dog at veldig mange synes dette er verdens kjedeligste tidsfordriv, de fatter rett og slett ikke at jeg orker.
Heldigvis har jeg en venninne som deler min oppfatning, – så Stine inviterer meg jevnlig på puslespillkveld hos henne. På det verste har vi to sittet 8 timer i strekk over et puslespill, ute av stand til å rive oss løs og komme oss i seng til rett tid.
Jeg ser virkelig frem til disse kveldene, og spenningen er stor etter hvert som motivet avsløres.
For Stine og jeg har for lengst avansert innen puslespillverden, – vi har begynt å legge puslespill der vi ikke vet hva motivet blir!
Vi har prøvd å invitere med oss andre på disse kveldene, men har fått beskjed om at de anser det hele som galskap og irriterende. Vi anser det som lek og moro!
For noen år siden var jeg i Trondheim og hadde fått beskjed om at jeg måtte kjøpe med et nytt puslespill til vår kommende pusleaften, – jeg fant et puslespill som så litt annerledes ut og tenkte at dette blir sikkert gøy, – uten helt å skjønne hva jeg ga meg i kast med. Da jeg senere leste det som stod på esken viste det seg at vi langt fra skulle pusle bildet som var der! Nei da, på esken var det et bilde av en hel gjeng med sjokkerte folk, – vi fikk et hint om hvorfor de var sjokkerte, – og skulle pusle det som var årsaken…
Den kvelden jeg ankom med dette puslespillet må jeg innrømme at Stine ikke ble så begeistret for innkjøpet mitt. De første timene var det mange ulyder og frekke kommentarer, og det ble utallige kopper te og kaffe før den kvelden var omme. Vi ante jo ikke hva som var opp eller ned, eller hva motivet skulle være i det hele tatt.
Etter hvert kom det frem noen møbler, og så en gorilla, – og nysgjerrigheten vår tok helt over, – irritasjonen var plutselig glemt! Vi fargesorterte puslespillbiter som gale og gledet oss til neste puslekveld for å finne ut mer.
Siden den kvelden har vi jaktet vilt på akkurat disse puslepillene, og blir overlykkelige når vi får kloa i et av denne typen!
I 2011 hadde jeg to skulderoperasjoner, jeg gikk lenge uten å kunne bruke høyre arm. Det året var puslespillkveldene hos Stine det mest spennende jeg opplevde, og uten tvil de største sosiale begivenhetene.
Til jul det året kom dog hevnen for at jeg hadde kjøpt puslespill med ukjent motiv til oss, – julegaven min fra Stine det året var et rundt puslespill. Motivet var en tallerken med nudler. 400 biter med identiske nudler i saus…. Da var det jeg som furtet! Men det ble også lagt ferdig, jeg tror dog det er av den typen puslespill man bare legger EN gang.
I morgen kveld skal jeg til Stine på puslespillaften, motivet er ukjent, men moro blir det garantert!
Hvis du har lyst til å lese om nudlepuslespillmarerittet så skrev jeg en blogg om det den gangen, den finner du HER
