Jeg har vokst opp med en mor som er en mester på multitasking og effektivitet. Jeg har naturligvis lært litt av henne og anser det som helt normalt å utføre 3-4 arbeidsoppgaver samtidig, dette går vanligvis smertefritt.
I det siste har jeg vært litt over middels stressa, det føles som om jeg omtrent drukner i et lass med forskjellige arbeidsoppgaver og prosjekt. Hus og hage begynner i tillegg å bære preg av at jeg bare er hjemom for å kaste i meg noe mat og sove litt. Det føles som om døgnet ikke helt har nok timer.
Når jeg blir såpass stressa har det en tendens til å gå utover hukommelsen og hjernefunksjonen generelt.
Jeg bruker ofte alarmen på mobilen når jeg lager mat. Her om dagen skulle jeg koke egg til frokost, jeg måtte til slutt sjekke, kunne ikke skjønne at jeg hadde rukket å fått gjort unna så mye før de eggene var ferdig bløtkokt…. Det viste seg at jeg hadde satt dem til å koke i 4 timer og 30 minutt. For ei som helst vil ha eggene så bløtkokte som mulig var det litt i overkant lenge må jeg si.
Jeg skriver lapper som jeg legger igjen på rare steder, og hvis jeg finner dem greier jeg ikke lese min egen skrift, for jeg skriver naturligvis alle disse huskelappene uten å se på arket. Jeg har i dag prøvd å tyde gårsdagens notater og lurer litt på hvorfor jeg har en handleliste der det står at jeg må huske å kjøpe noe som muligens kan tydes som museumskjole og voldtekt….?
I dag har jeg gjort unna noen forberedelser til jeg skal stå på Rennebumartnan for første gang. Jeg fant ut at jeg må på handel for å kjøpe litt ekstra stoff. Jeg målte opp hva jeg hadde fra før, noterte meg hva jeg trengte, og kalkulerte meg frem til et svar jeg noterte på en lapp.
Mamma kom innom og spurte hvordan det gikk. Jeg svarer henslengt at jeg tror jeg begynner å få oversikt nå, men jeg mangler litt stoff, så må vel kjøpe 750 meter ekstra.
Mamma spør lattermildt om jeg er HELT sikker på at jeg virkelig trenger sjuhundreogfemti meter med stoff?
Jeg prøver å konsentrere meg om maleriet mitt og lurer i bakhodet på hva i huleste det er med foreldre? Hvorfor skal de alltid mase slik? Kan de ikke bare innse at jeg har full kontroll? Jeg svarer litt skarpt at jeg har da regnet det ut, jeg har oversikt, alt ligger på et ark der inne, jeg veiver pekende med en pensel mot et bord mens jeg nok en gang fordyper meg i maling av kattepels.
Men dama gir seg ikke vet dere. I stedet for å gå setter hun seg ned og spør igjen hvor jeg skal gjøre av alt dette stoffet? Har jeg tenkt å pakke inn hele Dalalåven Atelier kanskje?
Hjernen min prøver å innse at det er mulig hun er inne på noe…. Jeg svarer nølende at jeg kanskje har sagt feil? Men det står sikkert helt riktig på lappen, kanskje det er en kommafeil? kanskje jeg mener 75 meter? – sier jeg. Det er sikkert slik det er!
Mamma prøver rolig å forklare meg at 75 meter også er ganske mye, og hun gir seg ikke før jeg setter meg ned og regner ut alt på nytt.
Det viste seg at jeg kun trenger 17 meter, mens det på den første lappen min vitterlig stod 750 meter innringet og med to strek under…. (Jeg har enda ikke funnet noen logisk forklaring på hvordan jeg greide å bomme så mye)
Selv om det kan være fryktelig irriterende å ta feil når man selv blånekter må jeg innrømme at jeg er glad for at mamma stoppet meg for å dra på Ikea og be om 750 meter med stoff…. Den handleturen kunne blitt noe dyrere enn forventet, for ikke å snakke om hvor full handlevogna hadde blitt!