Jeg innser at det ikke er så lurt, men jeg må nok innrømme at jeg er fryktelig dårlig på sikkerhet. Jeg klipper alltid plen iført sandaler, jeg har aldri brukt sykkelhjelm, jeg balanserer på gelenderet på stillas når det kreves, bruker kappsag uten noen form for verneutstyr, og tilbringer arbeidsdagen omgitt av løsemiddel uten å bruke maske. Lista over slike synder er rimelig lang.
Jeg skylder rett og slett på både arv og miljø. Verken pappa eller jeg er så gode på slik HMS, vi har for lengst konkludert med at det egentlig står for Helsikes Mas og Styr.
Etter å ha pådratt meg en ganske så imponerende blåveis grunnet heftig nærkontakt med ei rogn i høst skulle man tro at jeg ALDRI ville bli invitert til noen slags aktivitet som involverte verktøy og trær igjen, i hvert fall ikke det første året.
Men så feil kan man altså ta. For 2 uker siden hadde opphavet og undertegnede vedsjau på hytta. 3 store furutrær hadde blåst ned og skulle kappes opp til ved. Slikt krever naturligvis korrekt utstyr og antrekk.
Hyttemote er et kapittel for seg. På hytta tasser jeg rundt i filttøfler som er over 25 år gamle og pappas strikkede genser fra 70-tallet som jeg elsker (jeg har for lengst begynt å tenke på den som min). På hytta har jeg vært med og snekret platting iført en glinsende Rindals-Troll drakt fra 80-tallet kombinert med pappas gule sydvest (sydvesten er også kjekk å ha når det blir regn mens man griller har vi funnet ut). Dessverre har hoftene mine nå vokst seg ut av mammas stilige hotpants fra 60-tallet (fra et sett med matchende jakke til), så de endte med å forlate hyttegarderoben og bli tatt med hjem. Men heldigvis har jeg fremdeles gammelonkel Guttorm sine kule mønstrede 70-talls flanellskjorter, favoritten min er en oransje med mønster i grønt, rødt og brunt.
Pappas vedsjaue-antrekk bærer sterkt preg av vår lokale hyttemote og hans egen forakt for HMS. Han gyver løs med motorsag helt uten vernesko, hjelm, hørselsvern eller vernehansker. Hva skal han vel med det han som har et solid par med snowjogs fra 1981? Visstnok de beste og varmeste arbeidsskoene som noensinne har blitt laget ifølge pappa. Hanskene er et par slitne Swix-skihansker, buksa og skjorta var et trendy matchende grønt ensemble innkjøpt på 80-tallet, for øvrig matcher de fremdeles bra nå som begge deler er like falmet. Det hele akkompagnert av en noe sliten skijakke i rødt, hvitt og blått.
Mammas arbeidshansker er et par knallgrønne polvotter fra 70-tallet, de er gode og varme, tørker raskt, perfekt til vedsjau, og mamma hevder de er evigvarende!
Snowjogger har vel vært innom motebildet igjen et par ganger siden 80-tallet, men det er kanskje ikke så mange andre enn pappan min som har et par de har brukt jevnlig i 36 år? De ser for øvrig ut til å ha tålt slitet bra!
Og når vi først er inne på solid fottøy, enkelte gjenstander har så god kvalitet at de ikke trenger å repareres en gang, slik som pappas velbrukte skinntøfler som han fikk jula 1971. Tøflene ble brukt i mange år helt til mamma mente de var modne for utskiftning, da havnet de på hytta i stedet. De bærer helt klart preg av å være godt brukt, det som imponerer meg mest er at selv med 46 års bruk så ser sålene nesten nye ut!
Nå høres jeg sikkert fryktelig gammel ut, – men jeg har likevel lyst til å si det; de lager bare ikke så solide ting lengre! Så det så nemlig!
