Hvem hadde skulle trodd det?

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2015/11/Ingas-bil.jpg

I en alder av 40 år har jeg gjort det.
Jeg hadde nesten begynt å tro at det aldri skulle skje. At dette var slikt som kun skjedde med alle andre, – men da altså aldri med meg.
De siste 6 – 7 årene har jeg har tenkt mye på dette, har lurt litt på om tiden har løpt fra meg. Er det fremdeles håp?

Ikke har jeg gått til innkjøp av åletrange skinnbukser, båt eller motorsykkel.
Ikke lagt planer for jordomseiling eller karriereskifte.
Jeg har heller ikke kastet meg ut i noe panisk trening på helsestudio, meldt meg på Birken, anskaffet meg botox, silikon eller en 13 år yngre kjæreste.
Likevel erklærte altså da tanteungen min med et glis nå på mandag at ”Tante har 40-års krise!”

For nå i dag har jeg altså gått hen og blitt bileier for aller første gang i mitt 40-årige liv.
Bilen måtte naturligvis bli innkjøpt før jeg fyller 41 om noen uker.
Selv synes jeg innkjøp av en brukt Toyota Stasjonsvogn, – med romslig bagasjerom egnet for et lass med maleri og kunstprodukter, – tyder mer på fornuft enn 40-års krise.

Jeg har forstått på reaksjonene blant mine nærmeste at dette var mildt sagt uventet. Det er nesten så jeg frykter å bli nedlesset med Wunderbaum, terninger, dashbord-dukker og jeg vet ikke hva til bursdagen som er like rundt hjørnet.

Bilkunnskapene er omtent på minus-siden. Jeg og tanteungen ble enige om at jeg kan like mye om bil som han kan om kunst, – rimelig blank der altså.
Jeg har hatt førerkort i 22 år, og kjørt bil ukentlig både i England og Norge. Men jeg har altså aldri eid en bil før i dag. Resultatet er at jeg ikke har behøvd å lære meg noe som helst om bil, – annet enn å kjøre den og fylle bensin.

Interessen min for bil er i tillegg så liten at jeg synes alle biler ser likedan ut, – slik med unntak av fargen da. I min lille (rare) verden deles biler inn i: trailer, lastebil, traktor, stasjonsvogn og vanlig bil.
Alle disse biltypene har underkategoriene: rød, svart, blå, grønn, sølv osv. Er jeg i humør for å være ende mer spesifikk kan jeg gjerne spesifisere i retning av sjokoladebrun, vinrød, olivengrønn og slikt noe. For farger forstår jeg meg i det minste på.
Da kontrakten for bilkjøp skulle undertegnes protesterte jeg derfor høylytt da jeg så det stod i papirene at jeg holdt på å kjøpe en gullfarget bil. Bilen min er nemlig uten tvil sølv, – de som har lakkert den må være fargeblinde. Det var visst ikke mulig å få korrigert dette i kontrakten dog forstod jeg.

Når folk forteller meg at jeg skal se etter en Volvo slik-og-sånn, årsmodell-ditt-og-datt ser jeg bare dumt på dem.
Jeg sliter alltid med å finne igjen bilen jeg har kjørt på en parkeringsplass, – selv om det er en bil jeg har kjørt mye og kjenner godt, det hjelper bare ikke. Hvorfor lages det så mange biler med kjedelige farger? Det er jo helt håpløst. Jeg er ikke den eneste i familien med dette problemet, storesøster Anne lider av det samme, – bilen hennes har derfor en 2 meter lang knallgrønn kose-slange i hattehylla. Den er i hvert fall gjenkjennbar bakfra for oss begge om ikke annet.

En gang jeg skulle hente ut mamma sin bil på Sandfærhus Parkering på Værnes spurte jeg, som alltid, om hvor den stod parkert nå. Mannen ga meg bilnøkkelen, pekte bak seg og sa den stod i andre rekke der. Enkelt skulle man tro, men nei da…. Jeg slepte kofferten etter meg og lette og lette og lette..…Til slutt stoppet jeg opp og tenkte at dette er skikkelig pinlig, men jeg må faktisk må gi opp, gå tilbake og be han fyren om å vise meg mer nøyaktig. Jeg satte fra meg kofferten og skulle til å gå, samtidig kikket jeg inn i bilen jeg nettopp hadde passert, – og ser en kjent tekopp og vannflaske inni, – det var jo bilen jeg lette etter!!!
Det er jo mye lettere å kjenne igjen termokoppen min enn utsiden av en bil må skjønne!

Som flunkende ny bileier sitter jeg her nå og spekulerer på hvor mange ting jeg kan fylle den sølvfargede stasjonsvognen min med for at den skal bli mulig å kjenne igjen. Kan hende jeg også må ty til meterlange slanger eller lignende. Og kanskje burde den males rød med hvite polkadotter? Eller i det minste få på seg logoen min? Da burde det jo være håp om å finne den igjen!
I tillegg har det gått opp for meg at garasjen min aldri har vært tilrettelagt for bil, – den har dog ypperlig med parkerinsgplass for spark og sykkel. Frykter at jeg kanskje blir nødt til å foreta en eller annen form for omorganisering der, enten det eller så må jeg fyre veldig mye for å bruke opp noen vedstabler…

Bilslange
Storesøster Anne har en 2 meter grønn slange i bilen