
I en alder av 50 år har jeg gjort det.
Jeg hadde nesten begynt å tro at dette aldri skulle skje.
At dette var slikt som kun skjedde alle andre, men altså aldri med meg.
De siste årene har jeg har tenkt mye på saken, jeg har lurt på om tiden har løpt fra meg. Er det for sent, eller kan det fremdeles være håp?
Nei da, jeg har ikke gått til innkjøp av åletrange skinnbukser, båt eller motorsykkel.
Ei heller lagt planer for jordomseiling, tur til Sydpolen, eller karriereskifte.
Jeg har absolutt ikke meldt meg på Birken, anskaffet meg botox, silikon eller en 15 år yngre kjæreste.
Jeg har venner som fikk bil til 50-års gave. Jeg for min del har ikke handlet noen sportsbil. Forrige uke ble jeg i stedet den stolte eier av en varebil. Jeg fylte 50 for litt over en måned siden, så da er det vel på tide å bli såpass fornuftig?
Jeg er nok langt mer entusiastisk over innkjøpet av en brukt Toyota Proace City enn jeg hadde vært om det hadde vært snakk om en sportsbil. Tro det eller ei, men jeg gleder meg faktisk enormt til å pakke denne bilen helt full. Jeg fantaserer nesten om hvor mye bilder og kunstprodukter jeg kan få inn i lasterommet. Jeg har slitt i så mange år med å få plass til alt når jeg reiser rundt på utstillinger, kurs, og messer. Det er ingen tvil i min sjel; god plass til varer er langt mer luksus for meg enn en fancy sportsbil.
Jeg oppdaget raskt at jeg har venner som forstår meg. De mest entusiastiske troppet nemlig opp i helga og forærte meg nyinnkjøpte stropper, visstnok de også de aller beste stroppene. Jeg fikk i tillegg tilbud om et stroppekurs slik at jeg er godt forberedt før jeg skal feste noe på taket. Jeg visste ikke at det eksisterte slikt engasjement rundt stropper, men det verste er at jeg ble smittet. Jeg sitter faktisk her og gleder meg til muligheter for stropping!
Noen mennesker er fargeblinde, jeg definerer meg selv som bilblind.
Det er en grunn til at den forrige bilen min hadde røde polkadotter, øyenvipper, Dronning Elizabeth på et vindu i baksetet og en dansende hula-hula-dame på dashbordet. Uten alt dette fant jeg rett og slett ikke riktig bil når den var parkert andre steder enn hjemme.
Jeg har prestert å sette meg inn i feil bil utenfor nærbutikken min til tross for at det kun stod 5-6 biler på parkeringsplassen.
Jeg har lånt bilen Trofast de siste årene, siden den ikke kunne endres utvendig fikk Trofast i stedet en stor rødstripete slange i hattehylla for å hjelpe den bilblinde sjåføren.
Den nye Ingamobilen er en kompakt svart kassebil. Den har ingen hattehylle for slanger. Hvordan skal jeg finne den igjen på en parkeringsplass? Det ligger nok an til et endret ytre etter hvert. Enn så lenge går jeg for en advarsel til alle andre med svarte varebiler uten dekor; Hvis du går fra bilen din ulåst kan det hende en forvirret kunstner setter seg inn i den ved en feiltagelse. Jeg er ingen biltyv, bare litt bilblind!