Blogg
Hvor langt må man egentlig reise for å kjenne at skuldrene senker seg? For oss viste svaret seg å være omtrent 800 meter. Med hengekøyer, fiskestang og bålplass forvandlet en helt vanlig tirsdag seg til en liten ferie – og en påminnelse om hvor mye hverdagsmagi som finnes i nærmiljøet vårt.
Det finnes få situasjoner der spent hvisking og latter fra helsepersonell er betryggende. Hos tannlegen er det definitivt ikke en av dem. Likevel satt jeg der fornøyd og ante fred og ingen fare.
Bak vannmassene åpnet det seg en annen verden – og for et øyeblikk var jeg ikke voksen, bare levende.
En onsdag midt på dagen dukket det opp over 2000 mennesker i Todalen – ei bygd med rundt 300 innbyggere. Jeg var en av dem. Heldigvis har jeg en sjef som lar meg ta fri når det åpner et nytt kunstsenter.
Noen ganger er 300 meter en mil. Ikke på kartet – men i kroppen.
Det er ikke alltid smertene som er tyngst. Noen ganger er det blikkene. Følelsen av å være for ung for hjelpemidler, for rastløs for begrensninger – og likevel helt avhengig av dem.
Jeg har overlevd både utstillinger, messer og kreative kriser. Men det som virkelig satte meg på prøve, var en 10-åring med hånda i været og et spørsmål som traff hardere enn kritikk fra en kunstkritiker.
