– Hvor er du?! ropte jeg heseblesende inn i telefonen.
– Jeg vet ikke! svarte han.

Jeg bråstoppet nederst i bakken da jeg oppdaget at skisporene foran meg plutselig var borte. Katten Nils dro utålmodig i båndet og skjønte ingenting.

– Ligger du langt foran oss? Hva ser du? prøvde jeg.
– Jeg tror jeg ser et vann. Eller ei myr?

Ikke akkurat et betryggende svar. Vi var tross alt på skitur sammen. Og han som nå var sporløst borte, var kjæresten min fra Sør-Afrika – som verken er lokalkjent eller vant med ski.

Ironisk nok hadde vi de siste ukene snakket mye om Fjellvettreglene. Om å holde sammen, følge med på vær og føre, være forberedt på at været kan endre seg, og at det er ingen skam å snu.

Men i stedet for at jeg gikk fra ham – som han hadde vært bekymret for – hadde han nå gått fra meg og pusen Nils. Rett til fjells. I et snødekt landskap uten synlig sti. Jeg ba ham snu og følge sporene tilbake. Selv fortsatte jeg det siste stykket til hytta sammen med Nils. Vel fremme ringte jeg igjen.

– Den bekken jeg skulle krysse … ligger den til venstre eller høyre for vannet? spurte han.
Jeg var stressa. Han var stressa. Kommunikasjonen var deretter.
– Venstre, svarte jeg.
Jeg tenkte ut fra retningen han kom nå. Han tolket det ut fra retningen vi hadde gått tidligere. Perfekt oppskrift på kaos. Heldigvis lovte jeg å gå ham i møte.
– Det trenger du ikke, jeg følger bare skisporene dine! svarte han optimistisk.
Jeg hadde mindre tro på akkurat det, fikk på meg skia og suste mot bekken. Ingen sør-afrikaner i sikte. Det betydde at han enten hadde kommet mye lenger enn jeg trodde – eller så hadde han gått forbi meg igjen.

Ny telefon.
– Jeg er på vannet! ropte han.
– HVILKET vann?! svarte jeg.
Det viste seg å være det samme vannet vi allerede hadde krysset.
– STOPP! Ikke gå én meter til! Du har gått altfor langt!

Da jeg endelig fikk øye på ham som en liten silhouett ute på isen, oppdaget jeg at han ikke bare hadde krysset vannet – han hadde begynt å gå rundt det i jakten på skispor. Så ja. Han hadde gått altfor langt. Returen til hytta ble… mindre idyllisk.
Jeg var sliten. Han var sliten, sulten og sur. Men heldigvis godt kledd – og med en drikkeflaske som ironisk nok bar teksten: «Ut på tur, aldri sur.»
GPS-en viste senere at han hadde lagt inn en bonus på 3 km.

Dette var også første gang han gikk på ski med ryggsekk. Jeg har nektet ham det tidligere. Nå hadde han ikke bare sekk, han hadde pakket den stappfull. Kombiner det med null skierfaring, råtten snø, dårlig balanse og noen solide fall … så kan vi vel trygt si at dette ikke var noen turidyll. Sekken gjorde ham så ustø at han gikk og stirret rett ned hele tiden. Å se opp og orientere seg føltes rett og slett for risikabelt.

Til tross for grove brudd på Fjellvettreglene ble det likevel kaffe og sjokolade da vi omsider kom fram.
Neste dag tok vi en roligere variant. Trugetur sammen ned til nærmeste vann, der han isfisket mens jeg isbadet. I samme hull.

Da var det i hvert fall helt umulig å miste hverandre av syne.

 

Øverst foto av Ronald som en liten prikk der han går fra Nils og meg over Krokvatnet

Her er vi klar for kombinert isbading og isfisking, langt tryggere!