Som barn elsket jeg å leke oppdagelsesreisende. Jeg var alt fra sjørøver på tokt til detektiv eller en av Brødrene Dal. Alltid på jakt etter en skjult skatt, en glemt hule i fjellet, en øde øy, eller en ildsprutende drage som jeg kunne temme.

Jeg har aldri mistet fantasien. Jeg ser fortsatt troll i fjellvegger, fabeldyr i skyer og bittesmå alvehus i skogbunnen. Et sted i meg lever fortsatt håpet om å finne en hemmelig verden – kanskje en undersjøisk grotte som leder til en glemt ruinby.

For noen dager siden fikk jeg kjenne på akkurat det.

Jeg trengte ikke en gang dra østenfor sol og vestenfor måne for å oppleve det, det holdt med å kjøre til den mektige Nauståfossen ved Kårvatn i Todalen sammen med gode venner.

De ville spise først, fordi vi kom til å bli kalde og våte. Jeg klarte knapt sitte stille – jeg var som en femåring på juleaften.

Så var det endelig tid.
Først måtte vi krysse elva. Strømmen var stri, og magen full av sommerfugler. Jeg hadde mistet all selvkontroll – lufta fyltes av latter og gledesrop, på et lydnivå som nesten konkurrerte med fossen.

Vannet hang som et levende forheng foran oss – et gjennomsiktig slør og en tordnende vegg på samme tid. Jeg tok de første skrittene inn og kjente kraften slå mot kroppen. Det hamret mot hodet, skuldrene og nakken, og et øyeblikk ble jeg blindet. Med hånda famlende mot fjellveggen gikk jeg videre.

Så åpnet det seg.
Rommet bak fossen.
Iskaldt, klissvått og fullstendig magisk.

En etter en trådde vi inn bak vannmassene til vi ble tre der inne. Linda og jeg hylte og danset som unger, mens Ronald – som er fra Sør-Afrika – stod stille, nesten i sjokk over naturkreftene.

Det føltes som å tre inn i et eventyr. Som om vi var oppdagelsesreisende på jakt etter noe skjult.
Der inne, bak vannmassene var jeg ikke voksen lenger.
Bare fullt og helt til stede der i øyeblikket.

Noen opplevelser setter seg rett i kroppen – og minner deg på hvor levende det faktisk går an å føle seg.

Vel oppe på land igjen, iført tørre klær, la jeg meg i hengekøya ved fossen. Kulda satt fremdeles i kroppen, hadde jeg hatt et pledd, hadde jeg sovnet der og drømt videre om skjulte verdener.

Jeg håper jeg aldri blir for gammel til å leke og oppdage. Til å kjenne på den barnlige gleden over noe så enkelt – og så stort.

For dette handlet ikke bare om en barndomsdrøm. Det handlet også om at kroppen spilte på lag denne dagen.

For bare noen uker siden kunne jeg ikke gjort dette. Da var rullatoren fast følge, og hvert steg kjentes som å gå på knust glass med elektriske støt. I slutten av mars var jeg på sykehus i Oslo og fikk satt sprøyter med Botox i nervene som går gjennom underlivet og ned i beina. Etter uker med mer smerte og lammelser enn vanlig, har det nå snudd.

Fra å henge over rullatoren klarte jeg plutselig å krysse ei elv og gå inn bak en foss – helt alene.

Jeg vet at jeg ikke blir frisk.
Men slike dager kan jeg leve lenge på.

Linda sin mann Olav Kåre "ofret seg" og ble på land, slik at opplevelsen ble dokumentert. Her ser du oss gjennom vannmassene i fossen

Øverst i skjemaet

3 lykkelige eventyrere som nettopp har kommet ut av fossen