Her om dagen følte jeg meg litt ekstra unik. Det viste seg nemlig at jeg kom med litt ekstra utstyr. Eller reservedeler, om du vil.
Jeg var hos tannlegen og trakk visdomstann nummer seks.

Tannlegen kunne fortelle at visdomstenner vanligvis bryter frem mellom 17 og 25 år, så det å plutselig få en ny tann som 51-åring er absolutt ikke normalt.

Jeg velger naturligvis å tolke dette som at kroppen min føler seg ekstremt ungdommelig – selv om verken resten av skrotten eller speilbildet ser ut til å støtte teorien nevneverdig.

Jeg trodde jeg var ferdig med visdomstenner etter at fire av dem ble trukket i 20-årene på grunn av plassmangel. Den fjerde var spesielt vrang. Tannlegen endte med å dele den i biter før den omsider ga opp. Det hele toppet seg med infeksjon, sting og antibiotika.

Men du og du så godt det var å tenke:
Nå er jeg ferdig med dette.

Så på neste kontrolltime troppet jeg smilende opp og erklærte:
– Det er i hvert fall godt å være ferdig med å trekke visdomstenner!

Det ble tatt røntgen. Jeg fikk på meg smekke og satte meg godt til rette i stolen, klar for å få høre at alt stod strålende til.

I stedet hørte jeg oppspilt hvisking bak meg. Så litt latter.
– Har du vondt?
spurte tannlegen.
– Nei, ikke nå som jeg er ferdig med de visdomstennene,
svarte jeg fornøyd.
– Er du helt sikker på at du ikke har vondt?
spurte hun igjen.
– Du må nesten komme hit og se, bildene viser nemlig at du har visdomstann nummer fem og seks liggende på lur. De kommer nok etter hvert.

Det viste seg også at reservelageret mitt ikke var helt normalt plassert. Av alle ting hadde jeg tre visdomstenner i høyre overkjeve. Litt i overkant overfylt der oppe, med andre ord.
Min personlige teori er naturligvis at jeg har hatt en så enorm overflod av visdom at det rett og slett rant over og materialiserte seg som ekstra tenner. Ulempen med den teorien er riktignok at jeg frivillig har trukket ut store deler av visdommen min.

Visdomstann nummer fem lot ikke vente lenge på seg, og ble trukket i slutten av 20-årene. Alle tannleger etterpå har vært skjønt enige:
– Den siste der? Bare å glemme. Slike ting skjer ikke etter fylte 30.

Men rundt påske begynte jeg å merke noe rart langt baki der. Karius og Baktus har aldri vært særlig interessert i meg, så jeg ble umiddelbart skeptisk. At det kunne være visdomstann falt meg ikke inn. Jeg er tross alt 51 år gammel.
Men joda.
Den middelaldrende kjeven min følte seg tydeligvis så ungdommelig at den bestemte seg for å dytte ut enda en tann – som om jeg var halvparten så gammel.

– Du er ikke helt A4 du,
sa tannlegen mens hun holdt kuriositeten i tanga.Så la hun tanna i en liten plast-skattekiste så jeg fikk den med meg hjem. Jeg spurte ikke, men jeg tipper det ikke er så mange pasienter over 50 som går ut fra tannlegekontoret bærende på en kiste med tann-souvenir.
Da jeg stod der med skattekista i hånda, sa jeg:
– Jeg håper ikke siste rest av visdom gikk med nå.

Så åpnet jeg døra og begynte å gå mot venterommet.
Bak meg ropte tannlegen:
– Tja … det kommer litt an på. For nå gikk du fra veska di!

 

Øverst foto av meg med tann-skattekista mi