Jeg har fått høre at jeg sover som en vampyr.
Ikke på den kule, mystiske måten – mer på den «har hun puls?»-måten. Jeg sover på ryggen, med hendene pent foldet på brystet. Hele natta.
Jeg har blitt vekt midt på natta på hyttetur av venninner som stirrer bekymret på meg og bare må sjekke om jeg fortsatt er i live.

Kjæresten min? Han sover som en overivrig treåring i en tørketrommel.

Dyna hans lever sitt eget liv. Den ligger på tvers, opp-ned, på skrå – og innimellom klasker han ned hodeputa si oppå hodet mitt. Han hevder han bare «justerer litt». Jeg opplever det som kvelningsforsøk.
I løpet av natta forvandler han seg også gjerne til en sjøstjerne, med armer og bein i alle retninger.

Jeg kjøpte min første dobbeltdyne som student i England. Der er systemet enkelt: Barn har enkeltdyne. Voksne har dobbeltdyne.
Jeg elsket det. Å pakke seg inn i en stor dyne er ren luksus. Og det har aldri vært et problem å dele den – før jeg møtte Ronald.

Å dele dyne med en menneskelig propell på 180 cm som ligger diagonalt, på tvers eller roterer i søvne, er… utfordrende.

Da jeg hentet ham på Værnes her om dagen etter 4,5 måned fra hverandre, erklærte jeg på vei hjem:
– Jeg tror vi må investere i enkeltdyner.

Kanskje ikke helt det han hadde sett for seg som romantisk gjenforeningsprat.

Vel hjemme hadde han reist i 33 timer og gikk og la seg allerede klokka 20.00. Da jeg kom inn på soverommet senere, lå han der – fullstendig innkapslet. Som en sommerfugllarve i en ekstremt tettpakket kokong.
Det var ikke antydning til å finne noe av kantene på dobbeltdyna.

Jeg forsøkte å forsiktig lirke et hjørne av dyne løs. Null respons. Jeg dro litt mer. Hele mannen gynget frem og tilbake – men han slapp ikke taket.

Jeg ga opp, hentet en enkeltdyne fra gjesterommet og tuslet tilbake.
Da jeg kom inn igjen, hadde han oppgradert kokongen. Nå var til og med hodet borte.

Der lå altså en sørafrikaner, nylig ankommet fra 38 grader i Cape Town, iført ullstillongs, ulltrøye, dobbeltdyne og et massivt ullteppe – med åpent soveromsvindu og norsk vår på utsiden. Det er mulig kokongen hjalp på akklimatiseringa.

Jeg krøp opp i senga ved siden av ham, dro med meg dyna fra gjesterommet og sovnet.

Neste morgen våknet han grytidlig, så forvirret på meg og spurte:
– Når la du deg? Og hvorfor har du egen dyne?

Heldigvis hadde jeg fotografisk bevis.
Planen om to dyner var med andre ord i gang – bare litt tidligere enn planlagt.
Nå har jeg i tillegg gått til anskaffelse av en kroppspute.
Det kan hende det ser ut som jeg bygger en mur midt i senga, men dette handler altså ikke bare om territorium. Det er også et forsøk på smertelindring, da jeg har hørt at kroppsputer kan hjelpe noe.

Men jeg innser jo at det hele – sett utenfra – kanskje ligner mer på en liten Berlinmur.

Og hvis ikke det fungerer?
Da er det vel bare å oppgradere til piggtråd

Øverst foto av Ronald i kokong

Det er heller ikke alltid alle kroppsdelene hans er oppe i senga, som her...