Det er mange ulemper ved å drive enkeltpersonforetak. Men det er en ganske fantastisk fordel:
Du trenger ikke spørre sjefen om fri.

Så da jeg oppdaget at kunstsenteret til Vebjørn og Aune Sand skulle åpne i Todalen 11. mars, var avgjørelsen enkel. Jeg tok rett og slett fri fra sjefen min – som heldigvis er meg selv.

Og jeg var tydeligvis ikke alene.

Ifølge lokalavisene var over 2000 mennesker innom i løpet av de to første timene.

To tusen.

I ei bygd med rundt 300 innbyggere.
På en onsdag.
Midt på dagen.

Det er faktisk ganske imponerende.

Venninna mi Sigrun og jeg kjørte omtrent i kolonne fra Skei, så vi skjønte tidlig at dette kom til å bli en litt spesiell dag. Da vi nærmet oss den gamle skolen var det parkert biler absolutt overalt – langs veien, på jorder og alle steder der det overhodet var mulig å sette fra seg en bil. Jeg tror neppe bygda har opplevd parkeringskork av dette kaliberet tidligere.

Inne på kunstsenteret stod folk som sild i tønne. Jeg kunne lett ha brukt mange timer på å studere maleriene til Vebjørn Sand. Jeg synes han er en fantastisk dyktig kunstner, som jeg virkelig beundrer. Men med så mye folk var det ikke lett å få ro til å se ordentlig, så jeg bestemte meg for at jeg heller får komme tilbake en dag det er litt mer albuerom.

Første gang jeg møtte Vebjørn Sand var faktisk i 2004, da han hadde utstilling på Tingvoll. Jeg gravde nylig fram et gammelt avisbilde av oss fra Driva den gangen – et lite historisk tilbakeblikk

11.mars var for øvrig også brødrenes 60-årsdag, og Aune Sand sørget – som vanlig – for både humor, høy champagneføring og god stemning. Jeg innså samtidig noe litt skremmende: Jeg var også på 40-årsdagen deres i Oslo i 2006. I mitt hode var det omtrent ti år siden, så jeg trodde i flere dager at det var 50-års dagen jeg hadde vært på! Kalenderen hevder dog noe helt annet.

Den gangen drakk jeg nok omtrent like mye champagne som Aune. Nå derimot var jeg sjåfør.

Men er man på tur, så er man på tur.

Sigrun og jeg hadde derfor pakket piknikkurv og kjølebag. Det eneste vi manglet var lokalkunnskap om hvor vi kunne slå oss ned. En rask tur innom Matkroken i Todalen løste det problemet. De pekte oss i retning av et rullatorvennlig pikniksted – noe jeg setter stor pris på – og vi endte opp ved et nydelig område ved elva med gapahuk, perfekt i den litt kjølige vinden.

Der satt vi altså, etter en formiddag med kunst, med god mat, og skålte i Mozell ved elvebredden.

Snakk om hverdagslykke på en onsdag.

Først en kunstopplevelse av de sjeldne – deretter piknik i vårsola ved rennende vann.

Jeg har en sterk følelse av at dette kunstsenteret kommer til å skape mye liv i Todalen fremover. Hvis åpningen er noen indikasjon, kan det bli både travelt og inspirerende der.

Og neste gang jeg drar tilbake, tror jeg at jeg setter av litt bedre tid.

For kunsten – og kanskje også en svømmetur - i tillegg til piknik ved elva.
Vebjørn Sand og jeg på utstillingsåpning

Jeg og Sigrun midt i folkehavet på åpninga