Noen uker tester universet både humøret og hjulene dine.

Forrige uke ble bilen min hentet av redningsbil, verkstedet ga beskjed om at jeg ville bli billøs i en uke. Hadde det ikke vært for at mildværet kom samtidig hadde det vært helt greit.

For mange betyr mildvær bare drypping fra taket. For meg betyr det at sparkføret forsvinner. Når det er for glatt for stokk, og for slapsete for rullatorhjul er det ikke bare å «ta seg en tur».

På dårlige dager går jeg ikke uten hjelpemidler. Jeg har både stokk og rullator. Jeg prøver å bli glad i rullatoren min. Men det er ikke enkelt å være middelaldrende (som jo er ungt i rullatorsammenheng), kreativ, leken og full av påfunn – og samtidig komme rullende inn som om du nettopp har rømt fra et eldresenter.

På grunn av dette vurderte jeg å avlyse pubquiz på fredag. Igjen. Jeg har avlyst enormt mange sosiale aktiviteter de siste årene. Nå hadde jeg nok energi, men for mye smerter til å komme meg dit, til tross for at det bare er 300 meter å gå. Jeg måtte ta meg selv i nakkeskinnet, og endte med å ta på meg rød kjole og rød hårpynt, før jeg trillet avgårde med min røde rullator.
Skal man først føle seg ukul, kan man i det minste være fargekoordinert.
På denne korte strekningen rakk jeg å skli sidelengs på blankis – til tross for piggsko. Strøsanda hadde smeltet ned i isen, og jeg følte meg som Bambi med fire hjul. Deretter kom en strekning med tung, tjukk slaps der hjulene satte seg bom fast. Jeg sto der, lent over rullatoren, og vurderte livsvalgene mine. Skulle jeg ringe etter hjelp? Skulle jeg snu? Så slo det meg; Det er om ikke annet lov å fyllekjøre med rullator. Kommer jeg meg de siste metrene skal jeg i hvert fall ha et glass vin!

Humor er ikke fornektelse. Det er overlevelse. Og jeg kom meg frem til slutt.

Lørdag kom sola. Når kroppen hyler og streiker, er min beste medisin tull og fjas. En isbadevenninne stilte som privatsjåfør, og vi fylte bilen som om vi skulle til Syden: stråhatter, blomsterkranser, sommerkjoler, piknikbord, duk, badminton, blondeparasoll, Solo i vinglass med drinkparaply, retro-solmadrasser og solfaktor 50.
Vi var fire damer som hadde strandfest. I februar. På isen. Vi lo så høyt at skiløperne i lysløypa fikk en god porsjon gratis underholdning. Vi isbadet med enorme stråhatter og spilte badminton i snøen.

Mentalt påfyll er uendelig viktig. Latter som sitter i kroppen lenge etterpå. Minner jeg kan ta frem igjen på dårlige dager.

Det er lett å føle seg liten når kroppen svikter. Når man trenger rullator før man føler man «burde». Når folk ser to ganger. Når man selv kjenner på alt man ikke får til.

Men denne helga minnet meg på noe viktig:
Jeg er fortsatt meg;
Hun som drar på pub med rullator i rød kjole.
Hun som isbader i stråhatt.
Hun som nekter å la både slaps og smerter definere hele uka.
Kroppen min kan være begrenset.
Men livsgleden? Den har fortsatt piggsko.

Margit Nikoline, Bodil, Marion og meg på vår februar-strandfest på Igltjønna