-«Hvilket bilde av alt du har laget er du mest stolt av?»
Spørsmålet kom fra en 10-åring som satt ved langbordet på Dalalåven Atelier. Ute var det nok en iskald februardag. Inne på låven satt en skoleklasse som tente lys, mange hadde hender i været, og spørsmålene deres kom nesten raskere enn jeg rakk å svare.

Jeg åpnet munnen for å svare – og oppdaget at jeg ikke hadde noe klart svar.
For hvilket bilde er man mest stolt av når man har malt i årevis?
Er det det som tok lengst tid?
Det som ble teknisk best?
Det som solgte først?
Det som fikk flest hjerter på sosiale medier?

Eller er det det bildet som nesten ikke ble noe av – men som sprengte en liten vegg inni meg? Jeg tror svaret mitt varierer.
Jeg har bilder som markerer et skifte. Der jeg våget noe jeg ikke hadde gjort før. Endret uttrykk. Tok mer plass. Ble friere i penselstrøkene. De bildene er jeg stolt av fordi de flyttet meg videre fremover.

Så har jeg bildene som var vonde å male. Motiv som handler om sorg, ensomhet, smerte eller angst. De var ikke nødvendigvis «fine», men de var ærlige. Og ærlighet krever mot. De er jeg også stolt av.

Og så var det bilder som førte til en utstilling, et nytt samarbeid, en retning jeg ikke hadde planlagt. De var nøkler som åpnet dører til nye muligheter.

Men kanskje - og dette slo meg først etter at elevene hadde gått hjem - kanskje jeg er minst like stolt av noe annet.

Stolt av at en elev helst ikke vil avslutte tegnekurset, men i stedet ser opp fra bildet sitt og spør:
- «Går det an å få komme hit og tegne etter skolen når jeg vil?»

Stolt av at en elev foreslo for læreren at de må komme tilbake til Dalalåven. 
Og av den eleven som erklærte at kunst og håndverk er det verste faget, men dette her var annerledes, dette var skikkelig gøy. 
For ikke å snakke om av den eleven som hvisket på vei ut døra «Jeg vil også bli kunstner når jeg blir stor.»

Det er noe eget med å ha kurs for barn og ungdom. Rommet fylles med latter, skravling, en stor mengde farge på avveie, og spørsmål med like stor variasjon som A-Laget sine. 
Barn spør ikke hva som selger. De spør hva du er stolt av. De spør hvordan du kom på ideen.
De forteller også helt åpent hva de ser i bildene. En av elevene så på et av mine bilder og erklærte; «Det får meg til å tenke at jeg aldri må gi opp!»
I neste øyeblikk fikk jeg spørsmål om det er sant at Atelierpusen Pusur virkelig jobber hos meg?

Kanskje er ikke det viktigste hvilket bilde jeg er mest stolt av.
Kanskje det viktigste er at noen oppdager at de kan når de er på kurs hos meg.
At en blyant og litt farger kan være nok.
At en idé er verdt å prøve.
At kunst ikke bare henger på veggen - kunst begynner på et ark foran deg.

Hvis jeg må velge, så er det kanskje det jeg er mest stolt av.
Ikke ett bestemt maleri.
Men at jeg fortsatt tør å male og tegne det neste – også når det virkelig butter imot.
Og at jeg fremdeles kan bidra til mestringsfølelse hos de som tegner sitt første.