Hvor gammel kan en være for å fremdeles bli kalt ung? Eller, hvor gammel må en være for å bli kalt gammel? Og hva med middelaldrende?
Jeg har etter beste evne prøvd å omfavne begrepet middelaldrende dame om meg selv siden jeg fylte 40, og har levd i den tro at dette var ganske korrekt.
Her om dagen leste jeg en britisk studie som viser at man i dagens samfunn ikke er å anse som middelaldrende før man er 48 – brått følte jeg meg nesten ung igjen må vite!
Den samme studien viser også at man er ung frem til man er 29, mens årene fra 30-47 er et slags ingenmannsland som vi ikke har noe ord for. Jeg er altså i dette ingenmannslandet, mens samboeren har vært middelaldrende lenge.
Årsaken er visstnok at forlenget levealder nå gjør at folk ansees som middelaldrende senere enn før. Vi lever lenger og vi har en sunnere og mer aktiv livsstil enn tidligere. Dette gjør at grensene mellom når man er ung og gammel er blitt mye mer utydelig. Åtte av ti mener det er vanskeligere å definere når man er middelaldrende nå enn før.
Forskerne utarbeidet også en liste over de 50 viktigste tegnene på at du har blitt middelaldrende.
Øverst på lista er å oppdage at man har kolleger på jobb som ikke er jevnaldrende, men som er unge nok til å kunne være barna dine.
Dette med andres alder nevnes også i den sammenheng at man innser at man er eldre enn mange av de forfatterne, skuespillerne, tv-personlighetene og musikerne man liker.
Det å innse at man trenger lesebriller, at man begynner å trene, drar på flere og mer eksklusive ferier og alt slikt er naturlig nok også på lista.
Personlig satte jeg mest pris på de mer overraskende punktene.
Som det at man nekter å spise med kniv og gaffel som ikke matcher. I så fall er jeg omtrent født middelaldrende… Hvis bestikket ikke matcher vasker jeg gjerne en kniv eller gaffel fra oppvaskmaskina for å få det til å gå opp, selv om jeg spiser alene.
Det samme gjelder at man blir opphengt i å fargekoordinere det meste i huset. Selv husker jeg godt hvor fornøyd jeg var da mamma sydde gardiner og sofatrekk til hybelen min da jeg var 20 år. Samtidig som jeg skaffet blomsterpotter, kjøkkenting og diverse pynt i matchende farger til det hun sydde. Det har aldri falt meg inn at det å fargekoordinere er et tegn på å være middelaldrende.
Jeg er innehaver av en tekanne jeg kjøpte fordi den matchet visittkortet mitt. Noe som senere førte til at jeg kjøpte meg kjole som matchet tekannen. Alt her i verden er jo bedre når det er fargekoordinert spør du meg.
De som er middelaldrende vet akkurat hva slags musikk de vil høre på radioen og har ikke så mye toleranse for «ny musikk.» Der må jeg også innrømme å føle meg ekstremt truffet. Problemet er nok at jeg i så fall har vært middelaldrende siden jeg var i midten av 20-åra.
Et annet punkt et at du liker å være forberedt når du drar hjemmefra. Det kan jo være kjekt å ta med en paraply, eller et skjerf, man vet aldri. Da jeg dro til Geilo for å ha kunstutstilling i sommer pakket jeg alt fra varm jakke, skjerf, støvletter og paraply til sommerkjole. Til mitt forsvar var det meldt kuldegrader om natta der. For man sjekker jo værmeldinga må vite, man vil jo være forberedt. Jeg har nok blitt for gammel til å gå rundt og fryse innser jeg. Og det finnes mye fint ullundertøy med blonder som passer perfekt under kjolene mine uten å vises.
Det å bli fornuftig er også på lista.
Et annet punkt er nemlig å være fornøyd med å bruke penger på fornuftige ting til huset, slik som nytt gulv, kjøkkeninnredning, gjerde eller annet.
I fjor sommer var jeg strålende fornøyd med å bruke penger på å isolere den siste veggen på huset, få på ny bordkledning og ekstra utelampe. Jeg tenkte ikke i det hele tatt på hva annet jeg heller ville brukt de pengene på. Jeg visste jo at det ville bli varmere på stua om vinteren når det ble gjort, det holdt i lange baner for min del.
Samboeren scorer for øvrig full pott på punktet om at en perfekt handletur er på et hagesenter, i tillegg sovner han lett foran TV-en. Men han ligger langt dårligere an på punktet om å innse egen alder i forhold til andres. Hver gang jeg nevner at han kunne jo vært faren til, for ikke å snakke om vært bestefaren til …. blir han lettere sjokkert og nekter.
Helt til jeg begynner å telle høyt.
Her om dagen snakket han om noe på slutten av 80-tallet som om det var i går. Jeg utbrøt
«Men det er jo over 30 år siden Tom!»
Han lo av meg og sa «Nei!»
Helt til jeg telte tiårene fremover, da ble det stille.
På biltur her om dagen utbrøt han –«Se en gammel kæill på rulleski!»
Jeg snuddde meg, observerte, og da vi nærmet oss så vi begge tydelig at mannen på rulleski var jevngammel med han som ropte gammel kæill.
Jeg lo vel omtrent et døgn etterpå! Jeg er usikker på om jeg skal anse det hele som fornektelse eller tegn på tidlig demens?
Når det gjelder meg selv tilhører jeg jo da offisielt den ingenmannsland-alders-kategorien i noen år til. Så jeg tror jeg går for det samme som det står på melkekartongene nå; «Best før, men ikke dårlig etter»