En brønn-ekspedisjon på reneste Lars Monsen-nivå

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/02/26992019_10154987548111300_4898983610820118413_n.jpg

I helga var jeg på hyttetur med mine to gode venninner Stine og Mildrid. Turen gikk til hytta til min familie. Mildrid, som er supersprek, måtte dermed være baktropp siden hun ikke kan veien dit. Den spreke fryktet tydeligvis tempoet og startet med å uttale at hun skulle ha tatt med seg strikketøyet, for hun kunne jo alltids strikke et skjerf eller noe samtidig som hun gikk på ski, med det tempoet vi kom til å holde.
Det hadde snødd mye det siste døgnet, og vi skulle på en skitur som vanligvis tar ca 1 time, jeg som er minst sprek av oss måtte gå fremst og brøyte vei. Sprek er jeg ikke, men sta det er jeg, og jeg liker verken å snu eller å gi opp.
Vi kom alle rett fra jobb så etter en halvtimes tid var det såpass mørkt at vi måtte på med hodelykter. Jeg er usikker på hvor mye det hjalp, for det ble som å kjøre bil i full snøstorm med langlys, i hvert fall for meg som gikk fremst. Jeg så egentlig ikke noe annet enn snøen som pisket mot meg.
Det var tungt å gå fremst i vind og snøkav med 40 cm dypsnø. I den aller siste lia før hytta var jeg sliten, det er bratt og man må gå langs en skråning der det er masse krattskog. Jeg kjempet mot ekstra dyp nysnø, og slet med å holde meg der vi har ryddet sti. Jeg endte med å gå meg på et tre. Jeg visste at stien egentlig går ovenfor treet, men skiene mine skled bare nedover skråningen, jeg hadde ikke krefter til å komme meg oppover bakken og rundt treet på oversiden. Men jeg ville heller ikke gå rundt det på nedsiden, for da havnet jeg i tett krattskog. Jeg endte med å stoppe, snu meg mot Stine og rope «det er et tre i veien! Jeg kommer meg ikke videre!»  

Da vi endelig kom fram skulle jeg hente vann. Vi har egne brønn-truger på hytta vår, av typen med bambus-ramme. Disse er kjekke når man skal komme seg fra brønnen i løssnø med 2 tunge bøtter med vann. Jeg sverger på at selv om dette er en tur på omtrent 50 meter føltes det som en ekspedisjon av uante dimensjoner der og da. Trugene er opprinnelig bestefar sine, jeg er usikker på hvilken skostørrelse han hadde, men jeg kan skrive under på at disse trugene ikke egner seg å bruke for den som har skisko i størrelse 37. Vannhente-ekspedisjonen begynte å gå skeis slik omtrent etter 10 meter, det snødde tett, snøen var dyp, og de alt for store trugene vridde seg løs fra skoene. Jeg måtte prøve å feste dem på nytt for nesten hvert skritt. For å ikke tråkke på egne truger måtte jeg gå så bredbent at jeg følte meg litt som Gene Simmons fra Kiss når han står på scenen. Siden det er nedoverbakke til brønnen fant jeg ut at hvis jeg bare skyver skiskoene framover i seletøyet gikk det noenlunde greit å komme seg dit.
Brønnen graves frem, to store bøtter med vann fylles og jeg skal oppover igjen og innser raskt at dette ikke går. Det forlokkende varme lyset fra hytta 50 meter unna føles som det er 50 km unna.
Jeg kommer meg ikke mange skritt før jeg faller og blir liggende, den ene truga har vridd seg så mye at den nå er festet oppover langs leggen min i stedet for under foten. Jeg får den ikke av meg, og greier heller ikke å vri den ned tilbake på plass. Når jeg til slutt kommer meg opp igjen går det ikke mange skritt før dette skjer igjen, denne gangen med den andre foten. Der ligger jeg da og kaver i snøen, med to bøtter som nå ikke lengre er breddfulle av vann, og tenker at dette er verdens lengste og tyngste tur til hyttebrønnen, dette er en tur verdig Lars Monsen! Hvor er han når jeg for en gangs skyld bryter alle mine grenser slik turmessig? Jeg prøvde til og med å rope etter hjelp, uten at det nyttet. Det føltes som det hele tok mange timer, men inne i hytta var jeg tydeligvis ikke savnet en gang, ingen merket at en 5 minutters brønn-tur ble en lengre ekspedisjon i kamp mot elementene og de fordømrade trugene! For da jeg endelig returnerte til hytta var spørsmålet jeg fikk; når blir det middag mon tro?
Om ikke annet har vi gått opp spor til hjemturen i morgen tenkte jeg lettet da jeg sank varm og mett ned i godstolen etter å ha spist en bedre middag i godt selskap på hytta. Den gleden ble noe kortvarig, for da jeg senere måtte ta en tur på utedo oppdaget jeg at både den oppmåkte stien, skisporene våre og trugesporene fra den lengre ekspedisjonen min var helt borte. Kong Vinter hadde tydeligvis en plan om at jeg skulle trimme enda mer.
Men alle var enige om at det var en fin tur, og vi fikk forbrent enormt med kalorier om ikke annet!

Jeg så ikke tegn til verken skiene eller skiskoene mine på vei til eller fra hytta, – innimellom løftet jeg føttene ekstra høyt for å sjekke at de fremdeles var der….