Har du noen gang opplevd å tenke at nå i kveld bør du legge deg ekstra tidlig – fordi du skal opp uvanlig tidlig neste dag – men så greier du likevel ikke å sovne?
Vel på lørdag måtte jeg stå opp kl 04:30 da jeg skulle reise et stykke for å ha tegnekurs. Jeg innrømmer gjerne at dette er betraktelig tidligere enn jeg vanligvis står opp på helg. Hjernen min fortalte meg at jeg burde sovne rundt kl 20-21 fredag kveld.
Det er bare det at det hjelper jo ikke om jeg legger meg kl 19, jeg får jo uansett ikke til å sovne så tidlig.
Jeg prøvde meg å slite meg selv litt ut på dagen. På kvelden prøvde jeg å roe litt ned, komme i kveldsmodus tidlig, jeg tok en dusj, pussa tenner og iførte meg pysj i god tid. Men jo mer jeg tenkte på at klokka kom til å ringe grytidlig, allerede klokka HALVFEM, jo mer våken ble jeg. Jeg tok med meg lett lesestoff på senga og tenkte at det ville hjelpe. Da klokka passerte 22 og jeg fremdeles var lysvåken sendte jeg en morsom melding til noen utvalgte gode venner, der jeg skrev at jeg skulle opp kl 4:30 og dermed lurte på om noen ville syne godnattsang til meg? Eventuelt stille med noe søvndyssende som et kurs i tysk grammatikk?
Jeg rakk vel så vidt å legge fra meg telefonen før den ringte! Det var en venninne i Oslo, hun startet med å si at nå skulle jeg få både i pose og sekk – før hun dro til med en godnattsang på tysk! Jeg ble mildt sagt tatt på senga – DET hadde jeg ikke forventet.
Da jeg noe lattermild la på så jeg at det hadde tikket inn noen meldinger til, to venninner som satt på juleølsmaking slo til med en video der de sang So ro lillemann til meg. Helt til slutt ble kvelden avsluttet med en siste nattasang-video fra ei venninne som sang Blåmann, Blåmann bukken min, fordi den alltid får barna hennes til å sovne.
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet noe av dette. Jeg ble både glad og rørt, samtidig som jeg ble ekstra takknemlig over hvor mange fantastiske venner jeg har. Jeg var altså lys våken før de tre sangene, som ble sunget fra forskjellige deler av landet. Men jeg sovnet faktisk nesten umiddelbart etterpå. Jeg var heller ikke trøtt neste morgen da jeg kjørte av sted, så jeg tror de sangene reddet helga mi.
Neste gang jeg er søvnløs, og må opp uvanlig tidlig, er det altså fare for at jeg legger inn en bestilling hos enkelte av mine venner! Mulig dette kan bli en slags ønskekonsert? Det er jo utrolig hva man kan få til med dagens teknologi!
I mine øyne er en vennekrets bygd opp av forskjellige typer venner;
Man har man noen få utvalgte nære venner, såkalte bestevenner. Dette er personer man kan fortelle alt til og virkelig stole på. Mennesker man vet stiller opp for seg uansett hva som skjer og hvor vanskelig det blir. Det er ikke mange personer jeg vet jeg kan ringe til bare for å gråte over telefonen, men de få beste vennene jeg har er slike.
Og så har man det jeg anser som vanlige venner. Folk man i hovedsak har det gøy sammen med, alt fra å gå på kino til en bytur med handling, en svømmetur, konserter, kafebesøk og slikt noe, men man betror ikke alle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til disse vennene.
Helt til slutt har vi bekjente, de er enda et hakk lengre unna. Dette er personer man snakker med når man møtes, og man kan ha det trivelig sammen når man tilfeldigvis treffes ett sted. Folk man møter i enkelte sosiale sammenhenger, og kanskje bare har kontakt med på den måten, eller det kan være kollegaer som man kun har kontakt med på jobb men aldri ellers. Noen av dem kan også være gamle venner, folk man har mistet kontakten med fordi man har vokst i fra hverandre. Slike som man gjerne sier «Det er alt for lenge siden sist, – vi må virkelig treffes igjen en dag» til når man møter dem. Mens man innerst inne vet at det egentlig ikke kommer til å skje.
Familie er vi født med, vi har ikke noe valg. Derfor er det også bare naturlig at vi har høyst forskjellige forhold til forskjellige familiemedlemmer.
Men venner velger vi selv, i tillegg kan vi selv velge hvor gode venner vi ønsker å være.?
Gode og trofaste bestevenner er de som fremdeles står igjen og er der når livet ikke bare er smil og latter lengre, de er der og hjelper deg gjennom de vanskelige periodene. – selv når sannheten ikke er det du ønsker å høre. For meg er det også viktig at de lytter med både hjerte og hode, og er ærlige selv når sannheten ikke er det du ønsker å høre. For en god venn bør kunne si ting som verken er lett å høre eller lett å fortelle.
Venner som orker å synge nattasang på spontan forespørsel har i hver fall humor, og de vokser ikke på trær. Jeg føler meg ganske så privilegert.
Selv kan jeg så absolutt ikke å synge, så jeg frykter at hvis jeg må stille opp på et lignende oppdrag kan det muligens føre til mareritt og traumer i stedet for søvn!
Øverst maleriet «Natt» olje på egyptisk papyrus av Inga Dalsegg