Jeg føler jeg nylig har fått et godt innblikk i noen av de mer vanskelige sidene ved å bli gammel.
Egentlig er det kanskje feil å påstå at dette er nytt for min del. Jeg fikk faktisk mine første opplevelser av dette allerede for 10 år siden.
Den gang endte jeg nemlig opp med å ha hjemmesykepleie to ganger daglig etter en skulderoperasjon. Jeg har ikke oversikt over hvor mange som kledde av og på meg og vasket meg i denne perioden. Men det ble mange etter hvert.
I tillegg til de fysiske begrensningene og smertene var det en psykisk belastning og ikke en gang være i stand til å skifte klær når det ble for varmt. Jeg kunne svette en hel dag, samtididig som jeg ikke fikk bade oftere enn en gang i uka. Ikke en situasjon man er mentalt forberedt på når man er i midten av 30-årene.
Et av de mer uforglemmelige øyeblikkene var da bestefar ringte, han var 95 år den gang, og spurte om jeg også skulle bade på onsdag denne uka? Og hvilke hjemmesykepleiere syntes jeg var triveligst? Jeg husker godt at jeg følte meg ren og nyvasket ikke bare på den ukentlige badedagen – men også hele dagen etter.
Jeg hadde trodd jeg var ferdig med å teste ut erfaringer om hva alderdommen kan bringe, men den gang ei.
Jeg ble innlagt på sykehus og gjennomgikk en større operasjon for å fjerne dypt infiltrert endometriose nå i desember.
Det aller største høydepunktet mitt i desember var ikke julegaver, julemiddag, tid med familien eller noe slikt.
Det største som skjedde i min verden i desember var den dagen jeg fikk slippe å ligge med bleietruse. Jeg greide i stedet å hangle meg inn på toalettet selv – til tross for både kateter og epidural – mens jeg tviholdt i intravenøsstativet.
Det å ikke ha noen slags kontroll på egen avføring er nedverdigende.
Når du i tillegg kombinerer dette med å være lammet av epidural etter en operasjon som blant annet har ført til eksplosiv blodig diare – omtrent hvert kvarter – er ikke dette noe jeg vil anbefale.
Det å ligge der og ikke være i stand til å ha kontroll på egne kroppsfunksjoner er ubehagelig nok, samtidig som det virkelig ikke er noen god følelse å ligge i store mengder egen avføring. Flere ganger var jeg redd det måtte skiftes på hele senga i tillegg. Siden jeg hadde diare så jevnlig grudde jeg meg hver gang jeg måtte ringe etter en stakkars sykepleier som måtte ta drittjobben – nok en gang – rett og slett.
Situasjonen ble heller ikke noe bedre av at jeg lå på 3-sengs rom. Jeg hadde ikke noe behov for mer publikum til min egen nedverdigelse. De 2 jeg delte rom med var for øvrig begge forstoppet.
Du kan si jeg tok en for laget. Jeg hadde nok avføring for oss alle.
Mengden blod som kom ut førte til at jeg fikk gleden av en liten rektal-undersøkelse. Til tross for at jeg var kraftig dehydrert og hadde blodtap greide jeg ikke annet enn å le da jeg ble trillet inn på gastro-avdelingen og overlegen der spør om jeg har fått klyster først (han skulle jo tross alt putte et kamera opp i rumpa mi). Sykepleieren min svarer raskt: – Det siste den dama her trenger er klyster, det renner jo ut av henne hele tiden!
Kort oppsummert ble de indre blødningene stanset, og situasjonen ble noe bedre etter hvert.
Jeg har uoffisiell Ullevål-rekord i avføring – i hvert fall for min avdeling – med over 50 ganger i døgnet. Jeg mottok aldri noe diplom eller pokal, men jeg fikk til slutt et privat lager med Lambi. Det var uten tvil langt mer nyttig siden sykehus-dopapiret minnet mer om gråpapir.
Livet blir satt i perspektiv når man er så hjelpesløs.
Det andre største høydepunktet mitt i desember var den første dagen jeg fikk dusje etter operasjonen. Etter så mye eksplosiv blodig diare, både mens jeg lå med bleietruse, men også etter at jeg greide å stavre meg fra senga til toalettet selv – vel – det trengtes kan du si. Jeg var i lykkerus lenge etterpå.
Selv om det nå er en måned siden operasjonen er jeg langt fra frisk. Legene sier det vil ta omtrent 6 måneder før jeg er tilbake til normalen.
Mat er fremdeles veldig komplisert. Tarmen min har blitt ekstremt uberegnelig og lever sitt eget liv. Det gjør det vanskelig å planlegge noe som helst, om det så er en liten tur på butikken.
Jeg har fremdeles store smerter, inkludert fantomsmerter i en eggstokk. Det er jo litt rart siden den ligger igjen i Oslo sammen med livmor og eggledere. Jeg blir fort sliten. Jeg sprudler ikke akkurat av energi kan du si.
Men jeg feirer de små seierne i hverdagen. Slik som når jeg greier å beholde mat i mer enn noen få timer. Eller hvis jeg kommer meg en liten tur ut en dag og får beveget meg litt. Jeg har også trappet såpass mye ned på medisiner at jeg igjen greier å lese bøker, noe som gir meg stor glede.
Innimellom blir jeg litt ivrig, fordi jeg har hatt en relativt bra morgen eller kveld, men så kommer ofte nedturen.
Jeg har gått meg på en del smeller underveis.
Den siste uka har jeg blant annet tilbragt en natt liggende gråtende på badegulvet med kramper og brekninger mens jeg hylte av smerte fordi jeg prøvde å spise en skive ristet brød. Og jeg hadde en kveld der jeg måtte bæres på toalettet og senere opp på soverommet fordi jeg hadde vridd litt på overkroppen da jeg skulle kaste fra meg et klementinskall på bordet. Det førte til smerter så sterke at jeg ikke greide å sette beina under meg. Det føltes som om noen konstant kjørte en stor kniv inn i underlivet mitt.
Det skal ikke så mye til. Jeg er heller ikke så flink til å være sart og hjelpesløs. Jeg føler at jeg maser hvis jeg spør om hjelp. Jeg liker å greie meg selv.
Men jeg prøver å fokusere på det jeg nå får til.
I går var jeg hos frisøren, og jeg kom meg gjennom hele frisørtimen uten et eneste toalettbesøk. Det må jo være verdt å feire?
Øverst foto av meg på Ullevål på bursdagen min, intravenøs-stativet Ulrik ble naturligvis pyntet med gullstjerner og flagg for anledningen. Såpass må det være
