I skrivende stund er jeg straks på vei til flyplassen for å reise til Oslo. Jeg innser at jeg har for mange kolli – for ikke å snakke om upraktiske mengder håndbagasje.
Bagasjen på denne turen består av en ryggsekk med et stort gresskar i, et latterlig stort bærenett med et gresskar som har fått mye oppmerksomhet i år; det med Dronning Elizabeth og en corgi på, og en koffert full av små og store kniver, linojern, blekk, lys, diverse annet verktøy og også litt klær og toalettsaker.
Det er altså ikke kjoler, tyllskjørt, sko og hårpynt som er årsak til antall uhåndterlige kolli. Jeg er på vei til TV2 og God Morgen Norge, der jeg i morgen (torsdag 27.oktober) skal skjære ut en gresskarlykt på direktesendt TV.
Jeg er helt nødt til å reise i dag, for i morgen må jeg altså stå opp kl 05:00.
Penslene mine har stort sett ligget urørt ved staffeliet i snart to uker nå, de har som vanlig en liten pause i siste halvdel av oktober. Straks de første gresskarene er tilgjengelige i butikkene er det nemlig jubel her hos meg.
Siden midten av oktober har jeg reist omkring og holdt gresskarlykt-verksted mange steder i landet. De fleste kursene har vært fullbooket med venteliste, flere steder har også mange som ikke har meldt seg på møtt opp i håp om å få delta likevel.
Det er hektisk, men gøy, og en ypperlig måte for en gresskar-entusiast å spre litt gresskarglede på.
Jeg trodde jeg var omtrent over-booket med oppdrag i gresskar-sesongen i år, men når God Morgen Norge på TV2 tok kontakt forrige uke og ville ha meg til å komme til Oslo for å skjære ut en gresskarlykt på direktesendt TV, også i år, måtte jeg bare finne plass til en Oslo-tur i det hektiske tidsskjemaet mitt. Etter avsluttet sending i morgen reiser jeg umiddelbart til Åndalsnes for å holde gresskarlykt-verksted der.
Det går greit å ha det litt i overkant travelt i perioder når det er så gøy på jobb!
Jeg har full forståelse for at enkelte synes dette er en litt sær og merkelig hobby. Men for meg er dette rett og slett som høstens variant av juleverksted. Jeg synes også det er så flott at det kommer deltagere i alle aldersgrupper på verkstedene, det å gjøre noe kreativt og morsomt sammen på tvers av generasjoner tror jeg er viktig.
Jeg storkoser meg de få dagene i året det er mulig å få kjøpt gresskar i norske butikker. Gresskarsesongen i Norge er rimelig kort.
De siste årene har jeg kjørt helt til verdens nordligste gresskargård, den ligger på Frosta, for å få kjøpt gresskar så tidlig som mulig, og ikke minst for å få et fantastisk utvalg. Den årlige gresskarhandle-dagen hos Viken Midtre har blitt et høydepunkt i seg selv, gjerne i selskap med storesøster, vi har fast lunsjpause og handletur på Pick Up Cafe Vuddu Valley underveis.
Gresskarbonde Kari Helga gir beskjed når hun er klar til å ta i mot besøk av meg. Vel fremme starter jakten på de fineste gresskarene. Vi klatrer på kasser og paller, løfter opp gresskar fra store binger, setter de ved siden av hverandre og sammenligner høyde og omkrets. Jeg elsker gresskar med høyde, og gjerne litt rar fasong og en flat side.
Jeg er en gresskar-entusiast. For meg er det stor stas å velge de riktige gresskarene – for det holder naturligvis ikke med ett eller to må vite. Underveis tenker jeg mye på hva eller hvem dette gresskaret kan bli.
Vel hjemme på Dalalåven Atelier venter det mange timer med pirkearbeid. Når jeg har bestemt meg for motiv og jeg sitter der med et stort gresskar i fanget, masse små biter av gresskarskall i fanget og ut over gulvet rundt meg, en skål for gresskarkjerner og en for gresskarekjøtt, et lite arsenal med små spesialkniver ved siden av meg – vel da er jeg rett og slett helt borte for omverdenen. Jeg blir like overrasket hver gang jeg oppdager at teen min har blitt kald fordi jeg er så langt inni arbeidet at jeg har glemt å drikke den. Gresskarlykke kaller jeg det.
Der og da tenker hjernen min kun på lys, skygge, farger, kontraster, og hvordan jeg kan få dette gresskaret til å bli det eller den jeg vil.
Det er ikke uvanlig at jeg blir etterlyst av mine nærmeste som lurer på når jeg egentlig har tenkt å dra hjem fra jobb. Det er det ikke så lett å svare på når jeg er helt oppslukt av å skjære ut et spennende motiv. I forgårs inviterte storesøster meg på middag, jeg takket høflig nei og foreslo at vi heller kan ta det i november, jeg hadde ikke tid da jeg måtte skjære ut Loke, Fenrisulven og Midgardsormen i et gresskar før leggetid.
Jeg tjener jo ikke noe penger på å sitte og skjære ut disse gresskarlyktene mine, så det kan vitterlig ikke kalles jobb. Det føles ikke som jobb heller, selv om jeg kan bruke 8 – 15 timer på å skjære ut de mest avanserte motivene. Det er ganske så trist at de råtner etter kort tid når jeg har lagt så mye jobb i dem. Jeg skjønner jo at det hele høres litt nerdete ut. Men jeg storkoser meg altså med dette.
I tillegg til Dronning Elizabeth med en corgi og Loke sammen med Fenrisulven og Midgardsormen har jeg også skåret ut Daemon Targaryen fra serien House of the Dragon. Jeg har lagt en uvanlig og litt spennende plan for gresskaret i ryggsekken, det skal få et motiv som ingen andre har skåret ut i et gresskar før. Mer kan jeg ikke si enda før sending. Forhåpentligvis rekker jeg også minst er gresskar til før måneden er over, innimellom alle gresskarlykt-verkstedene og reisingen….
Gresskarsesongen er rimelig kort her i det kalde nord, så det gjelder å utnytte tiden maksimalt for en gresskarentusiast.
For meg fungerer puslespill og gresskar ganske likt. Jeg blir så oppslukt at alt annet må vike. Det er nesten meditasjon og terapi. Det fine med slike aktiviteter er at jeg automatisk glemmer alt av stress og mas, store avgjørelser som burde vært tatt, alt som skulle vært gjort, alt fra generelle hverdagsproblemer til eventuelle høstdepresjoner og hva det enn måtte være.
Egentlig er jeg generelt alltid fornøyd så lenge jeg får lov til å skape noe. Om det er maleri og tegninger eller gresskar, avanserte pepperkake-byggverk, eller fletting av rare mønster i juletrekurver er ikke alltid så viktig. Noe av det fine med denne kreative lekingen min er nok også at det ikke er seriøs kunst, jeg kan gjøre ting jeg aldri kunne gjort i et maleri.
For de av dere som blir fryktelig lei av dette gresskarstyret mitt vil jeg bare minne dere om at dette pågår maks 14 dager i året. Mens alle vi som ikke liker sport må holde ut med utallige OL, VM, EM, NM og hva det nå heter i alle slags sportsgrener året rundt.
Øverst foto av 3 av mine gresskarlykter i år
